Det kan knapt kalles del av et forfatterskap, men min aller første bok skrev jeg da jeg var seks år. Den handlet om en liten, rød kirke som var lei seg fordi ingen besøkte den. Den neste i rekken i «forfatterskapet» handlet om et lite lam som gikk seg vill i Småbergan i Trondheim, en park som ligger på nedsiden av Kristiansten festning. Allerede den gangen drømte jeg om å bli forfatter, men livet tok sine omveier og sidespor før debutromanen kom i 2014.
Det starter med en fornemmelse av noe, en stemning eller karakter som «viser seg» i en gitt situasjon. Denne stemningen/karakteren/karakterene er utgangspunkt for hvordan historien spinner videre. Det er en kombinasjon av at historien delvis finner sin form på egen hånd, og at jeg styrer den. Skrivingen er prosessorientert. Det innebærer skriving, pauser fra skrivingen for å la tematikken modne, omskriving, bearbeiding, omforming ... ganske tid- og ressurskrevende. Jeg har forsøkt å plotte historien, en metode jeg tror ville spart meg for både frustrasjon og en omskriving eller to, men jeg har innsett at min metode er intuitiv, og altså prosessorientert.
Jeg trenger ro og stillhet når jeg skriver. Stort sett skriver jeg på et kontor jeg leier i et kontorfellesskap i Sandefjord, men det siste året har jeg også skrevet mye på en seter i fjellet. Her finner jeg ro og inspirasjon – og så kobler jeg av med turer til bekken for å hente vann, vedhogst og vandring i fjellet. I 2023 har jeg tatt pause fra mange av journalistoppdragene for å fokusere på skrivingen, og dette året bor og jobber jeg i millionbyen Kuala Lumpur i Malaysia, dog med et avbrekk i Norge for å lansere ny roman på forsommeren.
Det var en øyeåpner med tanke på den enorme arbeidsmengden som kreves før et manus, en tekst, kan kalles en roman. Da jeg holdt debutromanen mellom hendene, var det overveldende og uvirkelig. Forlaget gjorde en betydelig innsalgsprosess, og det var intervjuer både her og der. Med utgivelse nummer to hadde jeg imidlertid byttet forlag, og følte meg mer hjemme. Kjemien mellom forlag og forfatter er viktig, og jeg er glad og takknemlig for at samarbeidet med mitt nåværende forlag fortsetter.
Jeg jobber som frilansjournalist ved siden av forfatterskapet. Kombinasjonen kan være krevende, for når arbeidsdagen som journalist er over, er jeg ofte mettet av ord og formuleringer. Derfor velger jeg å jobbe mye i perioder, for så å frigjøre tid, gjerne uker eller et par måneder i strekk, til skjønnlitterært arbeid, som strengt tatt er langt mer arbeidskrevende. For meg er muligheten til manusfokus over tid både luksus og nødvendighet.
Jeg leser mye og bredt, ofte etter innfallsmetoden når jeg vandrer mellom reolene på biblioteket. Jeg leser gjerne historiske skjønnlitterære historier som gir meg ny kunnskap, Cecilie Enger, for eksempel. Av norske forfattere står også Linn Ullmann, Brit Bildøen og Helga Flatland høyt på listen. Og danske Helle Helle, dansknorske Maren Uthaug ... Listen kunne vært mye, mye lengre. Jeg er mer opptatt av stemning og fortellerdriv enn av detaljer. Krim, derimot, tør jeg verken å lese eller se ...
Nå er jeg så vidt i gang med en ny roman, den fjerde i rekken. Til forskjell fra de tre foregående har jeg allerede den siste setningen klar. Resten av romanlandskapet, som jeg skal fordype meg i fra mitt midlertidige eksil i Malaysia, ligger imidlertid ganske åpent.
Les mye og skriv, skriv. Ikke tenk at du skal være «flink». Skriv fra et sted der det kjennes viktig. Som med alt annet handler det om mengdetrening, så: skriv, skriv!
Forfatterforbundet gjør en formidabel jobb som interesseorganisasjon for skjønnlitterære forfattere – uavhengig av om de selvpubliserer eller er på et etablert forlag. Forbundet bidrar til økt respekt for forfatteryrket, som på mange måter er et «kall», men ikke desto mindre et håndverk basert på kunnskap og kompetanse. Gjennom blant annet Forfatterressurs bidrar Forfatterforbundet til økt kunnskap, og ellers gjør forbundet en super jobb med alt fra normalkontrakten til ny boklov og mye mer. Jeg sier bare: Hold fram som dere stevner!