Jeg begynte å skrive allerede på gymnaset midt på 1970-tallet. Mens jeg gikk på skolen oversatte jeg artikler for ukebladet Western, og etter hvert også serielitteratur. Etter endt universitetsutdannelse (Historie, Sammenlignende politikk og Litteraturvitenskap) begynte jeg å skrive om bøker i ukebladet Det Nye. Etter hvert skrev jeg også kåserier og forsøkte meg på noveller og fortellinger. Skrivingen ble ikke et forfatterskap før jeg ble frilanser på heltid i 1999. Da fikk jeg antatt to bøker med kåserier, som begge ble utgitt i 2001 på to ulike forlag. Siden det har jeg vært svært produktiv med et snitt på drøye halvannen bok i året.
Sakprosabøkene mine (29 i alt) er ofte utviklet i samråd med diverse forleggere og redaktører. Noen av ideene har jeg lansert selv, men iblant er jeg også blitt spurt om jeg vil skrive den og den boken. Derfor har jeg utgitt bøker på tolv forskjellige forlag.
De skjønnlitterære bøkene mine er resultat av interesse og skriveglede. Jeg har alltid vært over middels opptatt av vikinger og tiden de levde i, noe som til slutt resulterte i en trilogi med handling fra 700-tallet, skrevet for ungdom.
Jeg har i mange år forsøkt å skrive en kriminalroman, men fikk ikke klaff og napp før i 2020. Da kom første bok om TV 2-journalisten Ole Bull.
Jeg har selv jobbet i TV 2 i syv år, og vært journalist hele mitt voksne liv. Det var nærliggende å velge en journalist når jeg skulle ha en krimhelt.
Ideene får jeg fra ting jeg leser eller opplever. Den første Bull-boken handler om fotballvold, og noe av det er selvopplevd. Den andre boken setter fokus på journalistens kvaler ved publisering av ting som kan ødelegge liv og familier, noe enhver nyhetsjournalist med litt fartstid vil ha opplevd.
Siden det er krimromaner fører både fotballvolden og publiseringen av kontroversielt stoff til drap, og Ole Bull havner i livsfare i begge bøkene. Jeg håper å få ferdig bok nummer tre i løpet av 2023, og har allerede begynt å skrive på nummer fire.
Jeg skriver overalt. På hjemmekontoret, på hytten utenfor Bergen, på pensjonatet til venner i Värmland eller på en lånt fjellhytte. Til alle døgnets tider.
Den første sakprosaboken gikk en runde hos de største forlagene, før Schibsted tok/fikk den. Det innledet et langt og nært forhold til Schibsted Forlag, helt til det ble kjøpt opp og forsvant.
Den første skjønnlitterære kom også på Schibsted, og i begge tilfeller var forventningene større enn resultatet. I hvert fall når det gjaldt salg og oppmerksomhet. Jeg tror ikke jeg er den eneste forfatteren som har følt det slik.
Min første roman for voksne kom sent (2020). Jeg hadde da vært gjennom en ganske lang prosess med en krimroman hos et stort forlag noen år tidligere, men etter flere runder med redaktør, skrinla vi hele prosjektet. Det var en tøff avgjørelse og jeg lå lavt en stund. Så utlyste krimforlaget Goliat en romankonkurranse og jeg skrev et nytt romanutkast på rekordtid. Det ble antatt, og vips: Ett blod – min første krimroman.
Jeg ventet meg egentlig hva som helst da den kom ut, jeg er blitt ganske herdet. Stor var derfor gleden da boken fikk svært god mottagelse, for eksempel fikk den femmer på terningen både i Bergens Tidende og Bergensavisen i min hjemby, og det er ikke akkurat vanlig. I tillegg vanket det både femmere og en sekser andre steder.
Så ble Goliat kjøpt opp av Strawberry/Bonnier, som ikke var veldig entusiastiske til krimbok nummer to. Det var heldigvis Cappelen Damm, hvor jeg også gir ut sakprosabøkene mine. Krimroman nummer to, Mord og kjærlighet, fikk nesten yatzy i seksere, i hvert fall hus med femmere og seksere, pluss et karakterdrap i VG, som trillet terningkast to og hevdet at forfatteren nå hadde bevist at han ikke kunne skrive.
Sånt er tøft, selv for en herdet herre, men jeg valgte å stole på flertallet av anmelderne, som altså var av en helt annen oppfatning. Utallige tilbakemeldinger av det hyggelige slaget fra lesere varmer naturligvis ekstra godt, så jeg forsøker igjen. Ole Bull 3 er under planlegging
Jeg er fremdeles journalist, og er med og driver nettstedet bok365.no, selv om jeg ikke er like produktiv der lenger. Jeg er fast spaltist og programleder i NRK P1+, der jeg blant annet presenterer musikk i programmet «Nielsen». Dessuten er jeg quizmaster og foredragsholder. Synger litt også.
Morgan Kane lærte meg å bli glad i bøker, Hemingway lærte meg å elske bøker, Sjöwall og Wahlöö lærte meg at krim ikke bare er samling i biblioteket til slutt.
Akkurat nå leser jeg den siste til Bret Easton Ellis, som er altfor lang og faktisk litt kjedelig i perioder.
Jeg har levert Ole Bull 3 til redaktør Camilla Mangelrød. Hun sitter klar med rødblyanten, så det er langt frem til eventuell utgivelse. I mellomtiden har jeg begynt på Ole Bull 4. Dessuten kommer jeg med en svær sakprosabok til høsten, som jeg stadig jobber med.
Forsøk igjen. Og igjen.
Jeg synes de har gjort en fin jobb så langt, men det er litt synd at vi må spise av samme kake som de andre forfatterforbundene. Jeg er medlem i en hel haug, som NBU (Norske barne- og ungdomsbokforfattere) NFFO (Norskfaglitterær forfatter- og oversetterforening) pluss Norsk forfattersentrum i tillegg til Forfatterforbundet. Jeg er uansett glad for at folk som faktisk er forfattere ikke skal måles og veies litterært før de får være medlem i en (fag)forening. Hold frem som du stevner, er et godt råd. Og kanskje fokusere enda mer på forfatternes kår i den stadig økende strømmeverdenen.
Les mer om denne allsidige forfatteren på hans hjemmeside: https://www.atlenielsen.com/