Logo Forfatterforbundet
Illustrasjon fra Sara Hjardars debutbok, Mia Myrh og barna som forsvant.
Dobbelsidig illustrasjon fra Sara Hjardars debutbok, Mia Myhr og barna som forsvant.

For godt til å være sunt? - den nye visuelle litteraturen

På 1950- tallet hevdet både psykologer og andre fagfolk at tegneserielesing var direkte skadelig for barn. Dette hadde nok mer med innholdet enn formatet å gjøre, men allikevel har mange voksne i dag en negativ holdning til nåtidens barnevennlige tegneseriebøker.

I dag blir tegneserien ofte stemplet som noe som er nyttig kun for de lesesvake, en form for visuelle støttehjul som helst skal bort så fort som mulig. Men forskning viser at tegneserien er det foretrukne formatet blant barn i dag uavhengig av leseferdigheter, og at det både kan hjelpe barna med å lære seg avanserte ord, og utvikle empati.

Vi har snakket med tegneserieskaper Sara Hjardar om hennes forhold til formatet, hvilke muligheter som ligger i det, og den igjenhengende motviljen blant voksne.

Sara Hjardar er 24 år gammel, kommer fra Fredrikstad, og er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo innen grafisk design og illustrasjon. Hun debuterte tidligere i år med barnegrøsseren Mia Myhr og barna som forsvant, bok nummer en i en fremtidig serie. Boka startet som vinnerbidrag i Egmonts store tegneseriekonkurranse høsten 2021, og har etter den kom ut høstet god kritikk, blant annet terningkast 6 i VG.

 

Hvorfor har du valgt deg akkurat dette formatet?

-  Jeg visste aldri at det var tegneserier jeg skulle drive med, jeg falt rett og slett litt tilfeldig inn i det. Jeg har alltid elsket å tegne, og var i ferd med å utdanne meg til å bli illustratør. I bachelorprosjektet på studiet fikk vi fritt spillerom, og jeg har alltid sett på tegneserieformatet som et spennende format. Det er attpåtil et format jeg har hatt et veldig nært forhold til i oppveksten, jeg var vel rundt 12-13 år gammel da min kjærlighet for tegneseriene oppsto for alvor. Jeg leste mye manga (japanske tegneserier), og her snakker jeg sikkert også på vegne av mange andre som holder på med tegneserier nå. Tegneseriene jeg leste i oppveksten har inspirert meg mye i min egen tegning, og har bidratt til at jeg har blitt den tegneren jeg er i dag. Jeg elsker vanlige bøker også, men jeg synes tegneserieformatet er en så fantastisk måte å formidle en historie på! Så jeg bestemte meg for å gi det et forsøk selv. Da jeg kom i gang med boka tenkte jeg «wow, det er jo dette her jeg er ment til å gjøre!».

 

Klarer du å sette fingeren på hva det var ved tegneseriene som dro deg mot dem i oppveksten?

-  Det var i hovedsak samspillet mellom tekst og bilder. Det at det ikke alltid må stå noe på siden for at man skal kunne forstå hva karakterene føler, og at man på sider med tekst også må lese ansiktsuttrykk, situasjoner og noen ganger farger og lys. Jeg bruker dette mye i min egen bok, skriver ikke eksplisitt «dette her er skummelt», men prøver heller å formidle det gjennom enten fargene, lyset eller karakterenes ansiktsuttrykk. Det er det jeg elsker så høyt med tegneserier, at det ikke bare er lesing av tekst, men også lesing av alt rundt.

 

Finnes det noe litterære grep du tenker fungerer bedre i tegneserieformatet enn i en tradisjonell roman?

 -  Dette er noe som kan gjøres i begge formatene, men jeg tenker at en pageturner-effekt er lettere å oppnå i en tegneserie. Når man jobber med å få det til i en tradisjonell bok, altså utelukkende med tekst, så kan ikke leseren se hva som står på neste side umiddelbart når vedkommende blar om. Det kan leseren av en tegneserie. Jeg har likt veldig godt å jobbe med å skape denne effekten i min bok, spesielt i kraft av at den er en grøsser. Det å bygge opp til at «oi, nå skjer det noe skummelt på neste side».

 

Jeg overhørte nylig en liten jente i en bokhandel si til sin bestemor at hun ikke fikk lov til å lese tegneseriebøker av foreldrene sine fordi de ikke er godkjent lesestoff under lesestundene de har på skolen. Hva tenker du når du får høre det?

 -  Å, så dumt! Jeg synes det er kjempedumt at tegneserier ikke blir sett på som «seriøs litteratur», for det synes jeg absolutt at de er. Det er en holdning jeg synes påvirker alle negativt, men spesielt barn som synes det er vanskelig å lese. Jeg forstår veldig godt at det å åpne en bok med masse tekst, spesielt hvis man har lesevansker, kan være ekstremt overveldende. Dette gjelder forsåvidt også for voksne som ikke leser så mye, jeg kjenner folk som ikke har lest noe særlig, men så har de kommet inn i bokverdenen ved å lese tegneserier i voksen alder. Og etter at de har begynt å lese tegneserier, så har de brått begynt å lese vanlige bøker også. Jeg mener at mange tegneserier er god litteratur, og jeg synes også at det skal være godkjent litteratur å lese i timene på skolen.

 

Hvor tror du denne uviljen kommer fra?

-  Jeg skjønner ikke hvorfor tegneserier fortsatt blir sett litt ned på, jeg synes det er veldig rart. Kanskje en del av grunnen kan være at at voksne synes det ser litt for gøy ut til at det kan være bra for barna? Jeg tenker at i den teknologiske verdenen vi er i nå så er alt som får et barn vekk fra skjermen bra, uavhengig av om det er en tegneserie eller en vanlig bok. Vi som lager tegneseriene har oversikt over salgstallene, de er veldig gode, og tegneseriebøkene topper barne-utlånslistene til de norske bibliotekene. Det er tydelig at barna selv digger formatet.

 

Har du vært ute på skolebesøk med boka di? Og isåfall, hvordan blir du og boka di mottatt ute i felten?

 -  Jeg har besøkt en barneskole, elevene der var veldig søte. De hadde sett masse på boka i forkant og forberedt spørsmål. Mange barn synes det er veldig gøy med ting som er skummelt, og jeg ville lage boka for å tilby et alternativ til alt barn nå blir eksponert for på internett som de egentlig ikke burde se. Jeg vil ta barna seriøst som lesere, de fortjener god, skummel litteratur som er tilpasset dem. Det er jo litt sunt å bli litt redd iblant.

 

De siste årene har det kommet en del klassikere av ymse slag i tegneserieformat, deriblant Sofies verden, Anne Franks dagbok og Sult. Hva tenker du om dette?

-  Jeg synes det er kjempekult! Gamle ting kan kanskje ha en tendens til å bli liggende i fortiden, man glemmer dem litt. Jeg synes det er fint at man finner måter å vise disse tingene frem til nye generasjoner på. Jeg hadde for eksempel aldri satt meg ned og lest Knut Hamsun, men jeg hadde kanskje satt meg ned og lest en tegneserie som het Sult.

Du finner flere artikler under: