Jeg har skrevet mer eller mindre siden jeg var barn, men først som godt voksen prøvde jeg meg på det som ble til to refuserte romaner. Da jeg ble kjæreste med Jan Erik i 2009, og fikk lov til å gå løs på en av de refuserte romanene hans, viste det seg å bli vinn-vinn for oss begge.
Hva serien skal dreie seg om, bestemmer vi annen hver gang. Jan Erik er definitivt den mest kreative av oss, og skriver grunnmanuset. Etterpå går jeg gjennom bok etter bok, klipper og limer, og skriver inn det jeg mener mangler. Jeg dramatiserer historien enda litt til, jobber med karakterene og prøver å få språket til å flyte. Hvert manus gås nøye gjennom i hvert fall åtte ganger. Research er også en viktig del av arbeidet mitt, enten det er å studere grunntegninger på Plan og bygg, eller gå på museer og oppsøke steder og miljøer, og ikke minst lese.
I prinsippet kan jeg jobbe hvor som helst. Egentlig er jeg vel blitt en slags digital nomade, som pendler mellom Oslo, Røros, hvor Jan Erik har leilighet, og Arvika, hvor vi har et lite hus, Røros. Heldigvis jobber jeg veldig bra når jeg sitter på toget.
Den første delen av prosessen gikk overraskende lett. Vi deltok i to forskjellige serieromankonkurranser, som gikk omtrent samtidig. Etter noen uker ringte mobilen på jobb. Jeg var sikker på at det var en telefonselger, og skulle til å legge på. Heldigvis summet jeg meg, og lyttet til stemmen i den andre enden. Sjefsredaktøren i Cappelen Damm sa de var svært begeistret for manuset, og jeg var selvsagt i den syvende himmel. Senere ringte Schibsted, og tilbød oss kontrakt på begge seriene, men da var intensjonsavtalen for Rosemalt-serien allerede undertegnet.
Men gledesrusen varte ikke lenge. Veien fra intensjonsavtale til kontrakt, og ikke minst utgitte bøker, var betraktelig mer kronglete, tidskrevende og besværlig enn vi hadde sett for oss. Da var det godt å være to, så den ene kunne tro når den andre tvilte.
De siste årene har jeg kun jobbet som forfatter. Jeg maler og skulpturerer på si, og deltar av og til på utstillinger, men det er ikke noe å leve av.
Da jeg var ca ti år gjøv jeg løs på Grimbergs Menneskenes liv og historie i 21 bind. Det åpnet en helt ny verden for meg. Deretter ble det Litteraturens store mesterverker og alt av Bokklubbens bøker. Som voksen har jeg latt meg bli hektet av bøker fra ulike kontinenter og i forskjellige sjangre. Jeg tror alt av lesning har betydning for ens virke som forfatter, men kanskje er det magisk realismen i latinamerikansk litteratur som har fascinert meg mest. Min siste forfatterbesettelse er Zeshan Shakar.
Vi er i ferd med å avslutte Cathinkas døtre, som blir på 20 bøker.
Hvis man virkelig vil utgi noe, kan det lønne seg å bestemme seg for å lykkes. Det gjør det lettere når man har lyst til å gi opp. Man gjør også lurt i å finne en som tror på prosjektet ditt, og som kan heie deg frem til mål. Ellers er det ikke så dumt å skrive om noe man brenner for, og legge handlingen til miljøer man kjenner godt, eller som man brenner for å lære seg mer om. Det gjør researchen lettere og mer lystbetont. Det skader heller ikke å være åpen for innspill og råd fra andre. Man trenger jo ikke alltid å følge dem.
Først må jeg si at det er imponerende hvor mye forbundet allerede har rukket å utrette. Fremover tenker jeg at en viktig oppgave er å fortsette å være vakthund for oss forfattere, ikke minst i forhold til strømmetjenester.