Om stillhet, å skrive for unge og kunstens samfunnsrolle

For et par uker siden ble Nordisk råds litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur delt ut, og i år gikk den til norske Nora Dåsnes. Boka som sikret henne seieren er den grafiske romanen Ubesvart anrop, en bok som viser frem de lange skyggene 22. juli-terroren kaster over en ung jentes liv.

Nora Dåsnes er 26 år gammel, og arbeider som både forfatter og illustratør. Hun debuterte i 2020 med den prisbelønte boka Ti kniver i hjertet, også denne en grafisk roman for lesere i skjæringspunktet mellom barn og ungdom. Hun illustrerer også småbarnsserien om Vesle og har skrevet romanserien Gjenklang, begge deler i tospann med Hannah Mileman.

Hvordan reagerte du da du fikk vite at du hadde blitt tildelt prisen?

- Det var veldig mye følelser på en gang. Man får ikke vite hvem som vinner i forkant av prisutdelingen, så alle hadde fått beskjed om hva man skulle gjøre hvis man vant. Det var mye oppbygging, og så sitter du plutselig i en helt nydelig sal med masse folk og det er livesendt TV, statsministre til stede og full rulle. Da var jeg ganske nervøs. Da jeg skjønte at jurybegrunnelsen som ble lest opp beskrev Ubesvart anrop, fikk jeg skikkelig høy puls. Jeg tror ikke det synes så godt på TV, men jeg skalv så innmari på hendene at det var litt uråd å få opp takketalen på mobilen. Det var en veldig fysisk opplevelse. Men veldig, veldig fint, jeg ble kjemperørt.

Kan du fortelle litt om Ubesvart anrop?

 - Boka handler om tiden etter 22. juli, sett fra et tenåringsperspektiv. Hovedpersonen Rebekka er ikke direkte berørt av terroren, men tar alt veldig innover seg, og takler ikke helt det å bare skulle gå tilbake til hverdagen etterpå. Boka er et forsøk på å beskrive hvordan det året var for dem som ikke husker det, de som er ungdommer nå har jo veldig få egne minner knyttet til det. Å skrive den var også en øvelse for meg selv i det å klare å finne et eller annet meningsfylt å si om noe jeg egentlig ikke hadde tenkt ordentlig på eller orka å ta i etter at det skjedde.

Du har ved å skrive denne boka tatt på deg et stort ansvar, for den viser frem terrorhendelser målgruppa ikke har egne minner om.

Hva tenker du om kunstens rolle i å anerkjenne og bearbeide kollektive traumer?

 - Jeg tror det er et av de beste verktøyene vi har. Bare se på hvor mange filmer som er laget om andre verdenskrig for eksempel! Det er veldig vanskelig å ta det som skjedde 22. juli innover seg, man får aldri satt et ordentlig punktum bak sånne hendelser. Vi mennesker tenker ofte i historier, så jeg tror at det å få satt det inn i en slags historiestruktur kan hjelpe til med å få ryddet litt i tankene man har.

 Hvilke muligheter ligger i tegneserieformatet som man ikke finner i det tradisjonelle romanformatet?

 - Det er i hovedsak det at du kan bruke stillhet i form av illustrasjoner uten tekst. Dette er noe du ikke kan gjøre fullt og helt i en tradisjonell roman, der er det alltid en stemme. Man tar det til seg så fort som leser når man får et bilde kontra et avsnitt, det blir intenst på en helt annen måte. Jeg synes det er fint å kunne bruke denne stillheten rytmisk i bøkene mine.

Troverdighet på språknivå er svært viktig når man skriver om og for ungdom. Hvordan jobber du med dette?

 - Jeg er veldig opptatt av at dialog helst skal fremstå som noe man kan høre mellom ekte mennesker. Til en viss grad så er språket i Ubesvart anrop et språk som ikke ligger så altfor langt unna meg som 26-åring, men jeg prøver også aktivt å legge merke til hvordan ungdom snakker når jeg er rundt dem. Hvis det for eksempel sitter en gjeng ved siden av meg på t-banen, følger jeg med på hvordan de bruker språket. Det må føles naturlig, så jeg er forsiktig med bruk av slang. Jeg leter etter ord ungdommene ikke ville brukt når jeg redigerer, luker ut ting som blir for avansert eller for voksent. Og så prøver jeg å passe på at det ikke blir for muntlig heller, for det kan også bli veldig tungt å lese.