Jeg har alltid likt å skrive, og hadde en drøm om å bli forfatter, men endte opp som lærer som min far. I 15 år underviste jeg på Haraldsvang ungdomsskole i Haugesund, som var landets nest største på 80-tallet med nærmere 600 elever. Der underviste jeg blant annet i norsk og forming helt til jeg møtte den velkjente veggen, og endret kurs. De siste årene i skolen startet jeg på en ungdomsroman som aldri ble sluttført. Å holde tråden i en lengre historie krever at en har tid til disposisjon, får kontinuitet i arbeidet. Med tre unger og full jobb ble det vanskelig. For å kunne livnære meg av skriving tok jeg kontakt med Haugesunds Avis, som jeg startet å frilanse for. Samtidig ble jeg spurt om å bli leder for en ungdomsredaksjon der. Jeg takket ja til 33 prosent prosjektstilling, og sa opp som lærer i full stilling. Jeg frilanset også for fagbladet Utdanning og Kunst for alle, for å nevne noen. Det jeg likte best var å lage portrettintervjuer, hvor jeg kunne bruke meg selv mer, trekke inn skjønnlitterære virkemidler som skildring.
Det gikk 15 nye år, de siste fire-fem årene arbeidet jeg også som kunstformidler og pedagog ved Haugesund Billedgalleri. Da hadde jeg allerede sluppet mine første dikt på Diktkammeret.no, et skriveverksted med poet Helge Torvund som skrivelærer. Dette var i 2007. Det gav inspirasjon til videre skriving og var ikke minst veldig lærerikt. For å gjøre en lang historie kort, kom jeg ut med min første diktsamling Månen landa i natt på Margbok Forlag i 2015. Samme år gav jeg også ut ei faglitterær bok Atelierdøra på gløtt – kunstnere på Haugalandet, Bokmaker forlag. Den inneholdt 33 kunstnerportretter. Senere har jeg gitt ut to diktsamlinger til; Sofaen den same båten, Liv Forlag og Klemme ein gong for ja to gonger for nei, på eget forlag, Tekstmaker. Jeg har også hatt flere dikt på trykk i Dagbladet, som ble min debut, og Klassekampens Bokmagasin. Samt dikt som intro i to krimromaner på Gyldendal. Og så har jeg vært redaktør for to diktbøker min far, Birger Vikse, gav ut. Han debuterte som 85-åring.
Jeg får gjerne ideer til et dikt når jeg leser andre sine, det kan være et ord som setter i gang en assosiasjonsrekke. Eller når jeg er ute og går, sitter på bussen, eller ser noe som får fart på fantasien, det kan være en båt som passerer, en hund, eller et insekt for den saks skyld. Andre ganger kan det være en hendelse, en stemning en vil formidle, eller en følelse som trenger seg på, som sorg over tap, noe en har behov for å sette ord på. Etter hvert som det blir noen hundre dikt går jeg gjennom de for å se om det er en tematikk, plukker ut og systematiserer til en samling. Stryker ord og linjer, forkaster og tar inn igjen. De siste rundene foregår i samarbeid med redaktør. Den forrige boka mi Klemme ein gong for ja to gonger for nei jobbet jeg ut fra en tematikk, å miste en forelder i voksen alder. Her kom diktene ganske kjapt, det ene tok det andre. En annen måte å jobbe på, og som jeg har fortsatt med i manuset som nå er under arbeid.
Dikt skriver jeg over alt der ordene popper opp, det kan være på bussen, i skogen, i sofakroken, ved skrivebordet på arbeidsrommet, terrassen, hvor som helst. Stort sett alltid i notatboka på mobilen før utvelgelse og redigeringsarbeidet tar til. Da jobber jeg på laptopen ved skrivebordet, eller i stua hvor jeg strør rundt meg med ark på gulvet, ark med dikt jeg flytter på for å se hvor de hører hjemme, hvilken rekkefølge de skal stå i.
Virkeligheten oversteg forventningene. Å få samlet diktene mellom to permer, få de ut til et publikum, lufte de på litteraturfestivaler var som å ha en hel koloni sommerfugler i magen, som endelig fikk slippe løs. Å få være med på Vise og lyrikkfestivalen, og etter hvert Kapittel og Litteratursymposiet i Odda var stort. Samt få oppslag i lokalavisa, fire sider i et ukeblad, bli intervjuet på lokalradio- og TV, samt NRK-Rogaland Radio. Når jeg tenker meg om har jeg vært heldig, men å komme igjennom på de store forlagene med lyrikk er et trangt nåløye. Det har jeg fremdeles til gode. Men jeg har fått mange grundige konsulentuttalelser. Krysser fingrene.
Et og annet journalistisk oppdrag, eller redigeringsoppdrag på forespørsel.
Jeg leser lyrikk så og si daglig, mye av det nye som kommer ut, men og tidligere utgivelser. Har vel ingen spesiell bok som har hatt betydning, men er veldig glad i Cecilie Løveids dikt. Du vet aldri hvor diktene hennes tar vegen. Liker det lekne og grensesprengende. Og at hun trekker inn billedkunst, som jeg også er interessert i. Diktene hennes har vært til stor inspirasjon.
Jeg har et diktmanus som jeg har jobbet med i snart 3 år, samt et romanprosjekt som har ligget siden 2018, som jeg tok fram i sommer og har planer om å jobbe videre med.
Les og skriv masse, hver dag om bare små snutter. Lek deg med språket, ha det gøy! Ikke la alvoret og kritikeren på skuldra di knekke deg. Knips hen bort mens du skriver. Så kan du heller lytte til hen i redigeringsfasen. Ta kontakt med andre skrivende, da skriving kan være en ensom greie.
Jeg synes de gjør en bra jobb. Vi trenger en fagforening, særlig i disse tider når mange rettigheter er truet, ikke bare i dette yrket. Det måtte være å arbeide mot en stor forfatterorganisasjon, slå sammen Den Norske Forfatterforening og Forfatterforbundet. Det tror jeg hadde kommet forfatterne til gode. Samlet står vi sterkere!