Skrivingen har vært viktig for meg hele livet, og jeg kan egentlig ikke huske en tid hvor jeg ikke skrev. I 2019 ble jeg journalist i det bergensbaserte magasinet Stoff. Det var ordentlig spennende å oppdage at tekster jeg skrev og bilder jeg laget kunne havne på trykk, og at mennesker jeg ikke kjente kunne komme til å støte på noe som var mitt. Stoff Magasin satser på dyptgående, modig og kreativ journalistikk, og er ikke strengt begrenset til nyhetssaker. Etter hvert som skrivingen ble en større del av studenthverdagen min, begynte jeg å leke litt med kreative tekster. I 2020 opprettet jeg en brukerprofil på Trafo.no, og har publisert diverse verk der kontinuerlig siden. Den enorme responsen jeg har fått fra ulike mentorer på Trafo har vært viktig, både for selvtilliten, men også for utviklingen min som forfatter. Det hele tok fart i mai 2021, da jeg for første gang ble kåret til TrafoTalent av forfatter Sarah Zahid for teksten Det går fint, du kan tenke på det.
Kanskje var det kåringen som gjorde at jeg med ett fikk troen på at diktsamlingen jeg hadde i ermet kanskje kunne bli noe. Slik skulle det i hvert fall bli: Ikke mange måneder etterpå, da jeg var 21 år gammel, fikk jeg utgitt debut-boken min Den styggeste sjøstjernen i verden (2021); en samling dikt som står som et portrett av barndommen min.
Den eneste boken jeg har utgitt er altså debutboken min, og den ble til på noe underlig vis. En høstkveld i 2020 hadde jeg en samtale med en kompis om hans barndom. I ruskeværet på vei hjemover ble jeg helt grepet av hvor heldig jeg faktisk var: Min egen barndom hadde jo vært trygg og varm, den hadde vært og fyrverkeri og fart – om hverandre, og helt samtidig. Følelsene av å være heldig og, ja, nærmest skamfull, fordi ikke alle hadde vært heldige, var så sterke at jeg måtte sette meg ned for å skrive.
Spørsmålet «Hva husker jeg av livet mitt?» ble til en punktliste i Word som fikk meg til å både le og gråte. Jeg fylte inn mer tekst på de ulike punktene her og der, og fortsatte med det helt til jeg var tom for minner. Én dag sendte jeg dokumentet til mamma og pappa, og skrev bare noe sånt som at «Hvis dere lurer på hva jeg husker av livet mitt, så er dette det». Det som skjedde videre var overraskende og spennende: Det var tydeligvis bra skrevet. Flere ville lese. Jeg lot dem. De lo og gråt også. Etter hvert begynte jeg til og med å forstå det, det at «dette her går det jo an å kjenne seg igjen i, selvfølgelig - det er jo ekte. Det er usminket, rått».
Det er diktsamlingen min. Det er boken. Med andre ord var det egentlig ikke meningen å skrive en bok. Den sprang rett og slett bare ut av en huskeliste fra livet mitt.
Hvor skriver jeg? Jeg er usikker på om jeg skal svare «I Word» eller «På café» her – men ofte i Word, på café! Jeg skriver også en god del hjemme. Og når det hender at jeg bare MÅ skrive noe, må jeg jo skrive det på det eneste som er tilgjengelig for meg der jeg er. Jeg har for eksempel opplevd å finne igjen gjenglemte setninger på baksiden av Yatzy-ark (hvor jeg selvsagt knuste mine motstandere, så da er det jo uansett verdt å ta vare på!). Jeg har også funnet dikt i notatene min på mobilen fra merkelige nach hvor jeg satt sammen ordene og setningene som ble sagt til noe helt nytt. Jeg kan altså komme til å skrive hvor som helst, og, ja, på det som er tilgjengelig å skrive på akkurat da.
Jeg kan faktisk, med hånden på hjertet, si at utgivelsesprosessen bare har vært gøy. Det vet jeg ikke om alle kan, egentlig. Alt gikk på skinner – og jeg var enormt heldig som fikk ha siste ord i alt. Jeg publiserte et skjema for forhåndsbestillinger til mine Facebook-venner, og det tikket inn over hundre svar den første kvelden. Det høye antallet forhåndsbestillinger gjorde at jeg fort fikk kontrakt med Norli og Heim, og jeg kan stolt meddele at boken nå er fullstendig utsolgt. Jeg vil også gjerne bruke en setning her på å takke Ane Martine Tømmeraas for det nydeligeste omslagsdesignet jeg kunne tenkt meg, og Merete Kulset for den glitrende gjennomførte jobben med ombrekk av boken. Takk også til Per Søfteland, ved Bodoni i Bergen, som var behjelpelig, og hadde ordentlig gode kunnskaper når det kom til trykk av boken.
Jeg arbeider for øyeblikket på Litteraturhuset i Bergen, og er styremedlem i Forfatterforbundet og i Stoff Magasin.
Mine største litterære helter er nok Kurt Vonnegut, Tove Jansson, Ray Bradbury og James Baldwin. For øyeblikket veksler jeg litt mellom Giovannis Room (1956) av sistnevnte, og den nyeste utgivelsen til Jostein Gaarder, Det er vi som er her nå (2021). Jeg tror at alt jeg leser, enten det er en tjukk roman av en etablert forfatter, eller en novelle av en 18-åring jeg kom over på Trafo, spiller inn på ulike vis.
Akkurat nå skriver jeg på en samling kortere tekster, som jeg ikke enda har bestemt meg for retningen på eller målet med. Hvem vet hva det kan bli til?
Denne har jeg tygget litt på her jeg sitter. Jeg har kommet frem til at det kanskje viktigste rådet jeg kan gi lyder litt som følger:
Skriv. Ikke som en ordre, men som en belønning, en befrielse. For det vanskelige er ikke å skrive, ikke egentlig. Det vanskelige er alt som kretser rundt det å skulle skrive. For hva ville de tenke om denne setningen? Ville de forstått dette? Hva vil de ha? «De»? Du, da? Hva vil du skrive? Vi er ikke så ulike hverandre som vi skal ha det til. Hvis du vil skrive det, vil du forhåpentligvis lese det, og hvis du vil lese det, er du forhåpentligvis ikke alene om det. Vær tro til deg selv mens du skriver, og ikke tenk så enormt mye på at andre skal lese det. Skriv: Det er lov. Det blir bra, dette. Den vakreste lettelsen er at «De», på mange måter, er deg.