Logo Forfatterforbundet
Siri Sjøgren Selmer, forfatter, statsviter og seksbarnsmor

Som debutant på et lite forlag har du null markedsverdi. Da gjelder det å bjuda på.

Fri ytring 
Synspunktene som presenteres her er skribentens egne og samsvarer nødvendigvis ikke med Forfatterforbundets holdning.

Boka di er ute. En drøm du har hatt i 20 år! Men ingen vet det. Og ingen får vite det. For hvordan skulle de det?

De kunne hørt deg i roperten, men den har nokså begrenset rekkevidde.

Så hva gjør du da, for å få nyheten ut til leserne?

Jo, du jakter på journalister. Litt som du jakta på mannfolk da du var singel.

Og du veit godt hvem storfiskene er. Dem du drømmer om å få på kroken, men som er like uoppnåelige for deg, som kronprinsen var det, da han var singel.

Ja, la oss kalle dem Lindmo, Skavlan eller Aftenposten. Et blikk fra dem hadde holdt.

Du slentrer forbi kontorene deres, nei, du hopper og spretter og veiver i gata, for de står i vinduene med Nato og Drillo, men selv om de ser ut, ser de ikke på deg. Du er like uinteressant for dem som du var det for kronprinsen i sin tid.

Okey, så hvem da?

«God morgen Norge», tenker du! Han er jo litt sånn føkkboy og har seg med alle. Full av selvtillit trekker du på deg den lille sorte, dytter opp boobsa og alt du har å by på, tar en selfie og trykker send, men «God morgen, Norge» har fylt agendaen ut juni, med dem han kjenner fra før.

 

Tusler som vanlig hjem alene

Du snufser og gråter, og dytter i deg en sjokoladeplate eller ti.

Men du sturer ikke lenge, for du vil jo ha boka ut, og da må du bjuda på!

VG da! Han kjenner du litt.

Du tråler byens utesteder, og finner ham faktisk. Han står borte ved baren, i all sin prakt. Du spiller kostbar borti hjørnet. For interessert har aldri vært attraktivt.  Men VG er i full prat med Krigen, og ser ikke mot deg en gang, så du svelger ned stoltheten med en drink, slentrer bort, skyver vekk Krigen og presser boobsa opp i trynet hans, mens du hvisker: bli med hjem til meg ‘a, og han ser sint opp.

Og det skulle jo bare mangle. Hvem bryr seg om bok når det er krig i verden, liksom. Og du tusler hjem alene som vanlig. Ganske slukøret.

Men selv nå skjønner du det ikke. Selv nå blar du desperat gjennom kontaktlista. Du skal ha for pågangsmotet! Dagbladet finner du! Han blir sikkert dødsglad for at du ringer dritings på lørdag natt. Dere har jo hooka flere ganger.

Men Dagbladet svarer ikke. Ikke søndag heller, og fylleangsten tar overhånd. Hvorfor prøvde du deg på VG, og ringte til Dagbladet liksom? Hallo! Realitysjekk. Du har gitt ut bok, du har ikke løst verdensproblemer.

 

Akersposten biter på

Når fylleangsten har roet seg, skriver du til din gamle venn Dagsavisen. For han kjenner deg, dere er kompiser. Kamerater! Han skylder deg nærmest et intervju, så mye som du har bidratt der inne! Men han prater med Linn Skåber og Erlend Lo, og må nok takke nei i dag.

Og endelig innser du at som debutant på et lite forlag har du null markedsverdi liksom. Hvorfor skrev ikke Thuen og Kjøs om det?

Men da tikker det inn en melding fra en av småfiskene, nærmest et agn så liten er den. Akersposten! De vil lage en reportasje. Og det ble jo en kjempefin reportasje, og kanskje -håper du- ser en av storfiskene agnet, og inviterer deg.

Kanskje til og med Aftenposten, eller Lindmo eller Skavlan! Det er lov å drømme.

Det har du gjort før, og da skjedde det jo.

 

Siri Sjøgren Selmer,
forfatter, statsviter og seksbarnsmor

Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten, 10. juni 2022.
Du finner flere artikler under: