Logo Forfatterforbundet
Forfatter Gard Sveen, fotografert av Nadine Staedtner
Forfatter Gard Sveen, fotografert av Nadine Staedtner

Møt Gard Sveen

Tastaturprat :
Idéen bak spalten er å bli litt bedre kjent med norske forfattere på en uformell måte. Det stilles et fast sett med spørsmål som forfatterne svarer på.

Gard Sveen er en 53 år gammel statsviter, fullbefaren eks-byråkrat med fartstid fra fire ulike departementer, sist ti år i Forsvarsdepartementet. Han har utgitt fem kriminalromaner, den første i 2013, den seneste i 2019. Den første boka, Den siste pilegrimen vant flere priser bl.a. Rivertonprisen, Glassnøkkelen og Maurits Hansen-prisen. Den fjerde, Bjørnen ble nominert til Riverton.

Når begynte du å skrive og når ble skrivingen et forfatterskap?

Jeg begynte å skrive, så vidt jeg er i stand til å erindre nå, sommeren 2004, som en slags prematur midtlivskrise, vil jeg anta. Det var som det heter, en lang og tornefull vei, fram til jeg drøyt sju år senere (i praksis) ble antatt med Den siste pilegrimen av legendariske Per Bangsund over en øl på Café Skansen ved Akershus festning en varm fredagsettermiddag i september 2011. Lite visste jeg at det fortsatt var ett og halvt år igjen med hardt arbeid. Jeg har «kastet» tusenvis av sider i min tid. Forhåpentligvis var det god læring. Jeg tror Pilegrimen var mitt tredje hele manus. Det første var aldeles grusomt, og jeg hadde kanskje ikke fortsatt å skrive i det hele tatt etter tre blanke refusjoner (type «never call us again») om ikke Frederik Lønstad i daværende Damm forlag etter tre-fire måneder skrev et par linjer i denne duren: «Du skriver godt, har fint tempo og driv – men dessverre, historien din er altfor uoriginal til at vi kan gå videre med dette manuset – men lykke til videre». Jeg klorte meg fast i disse få linjene, og det var nok til at jeg gikk løs på flere prøvende manus i årene som fulgte. Neste manus jeg sendte inn til et forlag gikk det enda litt bedre med, men det ble aldri utgitt. Alle gode ting var tre i mitt tilfelle. Jeg tror kanskje jeg først var trygg på at dette faktisk var et forfatterskap, sånn jeg selv tenker på forfatterskap, med bok nr. 4.

Fortell kort om hvordan du skriver og arbeider frem dine bøker

Det er nesten umulig å konkretisere: et eller annet sted i hodet oppstår det en idé man tenker kan bli til en bok, veldig ofte inspirert av virkelige hendelser. Så blir det å bygge stein på stein derfra. Uten noen som helst sammenlikning for øvrig, sa vel Kjell Askildsen en gang at han «ventet på åpningsbildet», dette var utgangspunktet for hans novelleskrivning. Sånn er det kanskje for de fleste, et blaff av en idé eller en forestilling av en fortettet situasjon eller dramatisk situasjon som biter seg fast i hodet, og som man forstår at virkelig kan bli til noe man kan bygge en fortelling rundt. Veien derfra er den virkelige harde jobben naturligvis. Er denne idéen eller denne ene forestillingen nok til bygge et helt reisverk som til slutt blir en hel bok? Noen forfattere skriver jo hele synopsis på 50 sider og mer før de begynner selve skrivearbeidet. De meste ekstreme «plotter» hele manus i et Excel-ark. Andre (påstår i det minste) at de skriver setning for setning og nærmest lar seg føre med strømmen av tanker. Dette kan vel kalles det andre ytterpunktet, den såkalte «headlights»-modellen der forfatteren utelukkende ser så langt fram som «frontlyktene» lyser, altså som å kjøre bil i mørket. Min metode vil nok framstå som en relativt kaotisk blanding av de to modellene. Jeg har en plan som et slags startpunkt: en begynnelse, noen dramatiske vendinger, et midtpunkt og en slutt, men dette kan endre seg underveis. Jeg tror til og med jeg har byttet morder en gang underveis i skrivingen. Paul Simon sang på det salige 1970-tallet at det må være «50 ways to leave your lover», og det er sikkert 100 måter å skrive en bok på. Jeg vet ikke helt hvordan det fungerer for meg, bare at det til sjuende og sist tydeligvis fungerer.

Hvor skriver du?

I dag skriver jeg hjemme, på «kontoret». Da jeg skrev ved siden av jobben, skrev jeg stort sett overalt, jeg vil tippe at så mye som en tredjedel av Den siste pilegrimen ble skrevet på hoteller, fly og flyplasser i forbindelse med jobbreiser, resten ble stort sett skrevet ved kjøkkenbordet hjemme.

Hvordan var prosessen med å utgi bok for deg ?

Det var en «glidende» prosess, og da jeg først ble antatt, vet jeg ikke om jeg hadde så mange forventninger igjen. Å bli refusert er en tøff prosess, litt som ugjengjeldt kjærlighet. Det er jo noe veldig privat ved å sende inn et manus man har jobbet hardt med, underforstått tror man naturligvis «at man er noe» (ellers hadde man aldri begynt med det, og heller aldri klart å fullføre noe så crazy som å sette seg fore å skrive en bok, gjerne ved siden av full jobb og alt hva det er). Når man da får seg «et par på trynet» av diverse forlag, så tar det litt tid å komme seg opp i knestående igjen. Tvilen begynner å melde seg selvsagt: Skjønner jeg i det hele tatt hva jeg driver med? Er jeg villig til å ofre «alt» en gang til for kanskje å klare dette? Men hvis man da ikke gir opp, og kanskje får en tilbakemelding man kan lære av, og er villig til å lære av (nei, du er etter all sannsynlighet ikke et geni), så er det mulig å gå videre og bygge på den erfaringen og så prøve å gjøre det bedre ved neste korsvei. Jeg husker at jeg tenkte da jeg sendte inn Pilegrimen at «dette er det beste jeg noensinne kan gjøre, og hvis ingen forlag vil ha dette, så få jeg rett og slett finne på noe annet». Jeg følte at jeg hadde kommet til veis ende, og om det ikke ble noe av, så ville det være helt ok. Jeg hadde virkelig gitt alt, og noe mer kan man heller ikke gjøre.

Hva arbeider du ved siden av ditt virke som forfatter?

I dag er jeg fulltidsforfatter. Jeg jobbet i Forsvarsdepartementet fram til 2016 da jeg hoppet i det og sluttet i jobben. Jeg var til sammen ti år i FD, før det jobbet jeg i Samferdselsdepartementet, Kulturdepartementet og jaggu også i Barne- og familiedepartementet på slutten av det glade 1990-tallet. Med andre ord en fullbefaren byråkrat.

Hva leser du selv? Er det en bok eller flere som har hatt betydning for ditt eget virke som forfatter?

Akkurat nå er jeg litt «mellom bøker», og har en mengde halv- og kvartleste bøker jeg håper å kunne fullføre før det nok en gang blir høst, alt fra Robert Services Stalin-biografi til den mer florlette og trolig lettglemte krimmen. Generelt er jeg altså i praksis fullstendig altetende når det kommer til litteratur.
Om det er noen bøker som har hatt direkte betydning for meg som forfatter, er jeg usikker på, men det hender naturligvis man leser bøker som er så hinsides bra at man blir fysisk dårlig, som Richard Yates’ Revolutionary Road eller The Easter Parade - og som gir deg et ganske kraftig klaps på kinnet og minner deg på hva det vil si å være forfatter – og hvor høyt lista egentlig ligger. Ellers er jeg en årelang fan av Bret Easton Ellis’ debutroman Less than zero, som jeg fortsatt kan irritere meg litt over (eller kanskje, rettere sagt, la meg imponere over) at han var i slutten av tenårene da han skrev. I krimsjangeren var det kanskje særlig Robert Wilsons Et lite drap i Lisboa og Jo Nesbøs Rødstrupe som fikk meg til å skjønne at krim muligens kunne være greia for meg. Altså, kriminalromaner i ordets rette forstand. Og selvsagt Peter Høegs Frøken Smillas fornemmelse for snø, selv om nivået der er fullstendig avskrekkende for enhver håpefull (krim)forfatter. Det er lett å føle seg som forfatteren av en gjennomsnittlig trikkebillett etter en sånn oppvisning.

Hva skriver du på nå?

Nå skriver jeg på første bok i en ny krimserie som forhåpentligvis kan komme ut til vinteren eller våren.

Har du noen gode råd til aspirantmedlemmene våre som ennå ikke har debutert?

Jeg ville vært ytterst forsiktig med å ta imot råd fra en fyr som meg selv, men ok: Fortsett å jobbe på, helt enkelt. Som det heter i myten: Suksess er talent pluss hardt arbeid – og hardt arbeid trumfer talent hver eneste dag i uka. Hvis du selv vet hva du driver med, vil du på et eller annet tidspunkt treffe på en redaktør som vil fatte interesse for det du skriver. Problemet for aspirerende forfattere, i det minste basert på mine egne erfaringer, er kanskje nettopp å vite hva man driver med, å få kontroll på virkemidlene og være «sjef i eget manus», og ikke drukne i et evig kaos av ideer, karakterer og historielinjer. Helt enkelt og grunnleggende: Hva handler egentlig denne boka om – altså, hva ønsker jeg egentlig å fortelle? Hvilke verktøy har jeg for å fortelle den historien jeg ønsker etc. Selv hadde jeg umåtelig glede og nytte av Robert McKees bok Story (og langt mindre glede av bøker «om å skrive»), som hjalp meg til å forstå dramaturgi, struktur og alt mulig annet. Den boka sparte meg for mange år (til) med tvil, tro og generelt kaos.

Hva synes du Forfatterforbundet skal arbeide mer med i fremtiden?

Forbundet har gjort en utmerket jobb hittil, og jeg vil tro at de fortsetter med det. Etableringen av forbundet var en voldsom prestasjon – nå er det konsolidering av posisjonen som gjelder, eller som nettopp en gammel byråkrat ville sagt det: Stø kurs. Altså, mer av det samme.

Du finner flere artikler under: