Jeg har bestandig skrevet mye. Helt fra barneskolen har skuffene blitt fulle av små og store fortellinger om alt mellom himmel og jord. Jeg har alltid vært fascinert av historiefortellingen – det å kunne lage den gode historie som bringer leseren til et helt annet sted, og som kan leve uavhengig av tid og rom.
Som voksen fortsatte jeg med diktningen i ledige stunder og det var mannen min som oppfordret meg til å sende inn et manus. Jeg gjorde det, og var da så heldig å bli antatt hos et forlag. Etter hvert som jeg hadde skrevet en del bøker i min første serie kjente jeg på at det var dette jeg ville gjøre, og jeg tok derfor sjansen på å si opp den trygge jobben i skolen – som jeg virkelig var glad i – for å kunne skrive på fulltid. Siden har det ballet på seg, og akkurat nå ser jeg ikke for meg at jeg kommer til å gjøre noe annet fremover enn å skrive.
Jeg skriver mest serieromaner, hvor fortellingen går over mange bøker. Jeg kan få inspirasjon til nye serier hvor som helst og når som helst, og når jeg får en ide skriver jeg gjerne ned hovedtrekkene, og ut fra dette spinner gjerne fantasien videre og fortellingene kommer mer eller mindre av seg selv.
Når jeg så har denne ideen begynner jeg å gjøre research om tiden jeg ønsker at fortellingen skal foregå i. Romanserier er en skjønnlitterær sjanger, og fortellingen er derfor oppdiktet, men de historiske rammene – den tiden fortellingen foregår i – skal stemme mest mulig med virkeligheten. Det vi dikter har ikke nødvendigvis skjedd, men det skal kunne ha skjedd. Det er derfor svært viktig med mye og grundig researcharbeid slik at fortellingen blir troverdig. I researcharbeidet leser jeg mye om den tidsperioden jeg skriver fra og snakker med folk som kan fortelle meg ting, dette være seg historielag, professorer ved universiteter, tidsvitner og lignende. Alt dette skjer både før jeg legger frem ideen for forlaget mitt og ser om de vil ha den, og under utskrivingen av hver enkelt bok. De gangene jeg får kontrakt på en serieidé får jeg også en redaktør å sparre med hva gjelder videre handling og karakterbygging. Dette er gull verdt, for selv om mine ideer i hodet mitt både kan være spennende og interessante, så er det ikke alltid de er det når de kommer på papiret, og da å kunne diskutere, endre eller enda til stryke ting før utgivelse hever historien veldig.
Jeg er så heldig å ha et eget kontor i huset hvor jeg bor. Her sitter jeg mest, med mindre jeg drar på hytta på fjellet, hvor jeg av og til har noen skrivedager hvor jeg kan gå inn i skriveboblen og bli der, uten å bli avbrutt av hverdagens mange andre gjøremål.
Da jeg først begynte å skrive serieromaner, og jobbet frem Fredsår tok dette naturlig nok lengre tid enn når jeg har skrevet på de andre to seriene mine. Dette fordi det å skrive er et håndverk og de ulike sjangrene krever ulike teknikker. Jeg måtte lære meg hvordan jeg skal bygge opp en serie, og jeg og redaktøren gikk derfor mange runder før vi begge var fornøyd. De neste to seriene har naturlig nok gått noe raskere.
Da jeg skrev Gledelig Jul – den enkeltstående romanen min - måtte jeg gjennom noe av den samme læringsprosessen en gang til. Når man skriver en serie med bøker er det mye plass til å etablere og bygge karakterer, men det er det ikke når hele historien skal inn mellom to permer, og jeg måtte derfor lære å gjøre det på et litt annet vis enn hva jeg var vant med, selv om jeg da hadde utgitt over femti bøker.
I og med at jeg skriver serieromaner har jeg mange utgivelser i året. En vanlig serie har gjerne seks utgivelser i løpet av et år. Jeg fikk litt sjokk i begynnelsen over arbeidsmengden, for en deadline er ikke før nådd før jeg må jobbe med neste, og det er lite tid til å sitte og vente på inspirasjonen, men selv om det er hardt arbeid og det til tider blir sene kvelder og få frihelger, så er det verdt det.
Jeg har alltid vært glad i å lese og jeg leser veldig mye. Akkurat nå ligger det tre ganske ulike bøker på nattbordet. Det ene er Dressur av jakthunder – en fagbok om hvordan dressur av jakthund kan foregå. Den tiden jeg har utenom skriving og unger blir viet jakt og hundene våre. Den andre boken er Til Vanvidd, til Døden av Kirsten Thorup, en skjønnlitterær roman hvor handlingen er lagt til Tyskland i 1942. Den tredje er Madame Blonde – Dukkehuset, av Kaja Nylund. En flott feelgoodserie.
Når det kommer til egen lesing er jeg nesten altetende og det finnes enormt mange gode bøker som nok har påvirket meg i større eller mindre grad, men om jeg skal trekke frem en må det være Lillelordtrilogien av Johan Borgen. Det er virkelig historiefortelling på sitt beste.
I disse dager skriver jeg på et manus til Blomster og Blod, men snart skal jeg skrive videre på Sagmesterens Barn. I tillegg ligger det noe som foreløpig bare er delt mellom meg og hundene og lurer, og blir det tid, så blir det skrevet litt her også.
Det er mange som drømmer om å utgi en bok, og jeg tror at forskjellen mellom de som klarer det, og de som forblir drømmende, er at de som faktisk får en bok utgitt ikke gir seg. Har man en god fortelling, så skriv den, men ikke tro at den er ferdig når siste punktum er satt. La andre lese og be om kritikk, og bruk tilbakemeldingene på å gjøre historien bedre.
Her har jeg egentlig ikke noen forslag. Forfatterforbundet har fått til ekstremt mye på svært kort tid, og den jobben som gjøres er helt fantastisk. Jeg synes at både vi som medlemmer og bokbransjen for øvrig er heldige som har fått en så sterk og profesjonell aktør på banen, og jeg glad for å være medlem her
Kristin har utgitt følgende bøker:
Alle på Bladkompaniet/Vigmostad og Bjørke:
Serien Fredsår ble avsluttet for et par år siden.
Seriene Sagmesterens Barn og Blomster og Blod – er fremdeles pågående.
Romanen Gledelig Jul – ble utgitt før jul i 2020.