Jeg drømte om å bli journalist og hadde ingen ambisjoner om å bli forfatter. Men jeg vokste opp med en fantastisk historie om min tippoldemor, og jeg drev i mange år research om henne og miljøet hun levde i på 1800-tallet. Tanken var å skrive en bok om henne, men jeg fant for lite stoff, og det endte opp med at jeg skrev en roman i stedet. Det ble min debutroman Havet syng i 2002. Det var den eneste boken jeg hadde tenkt å skrive. Men så hadde jeg mer stoff og det ble en oppfølger, samt en kokebok der hensikten var å løfte fram kvinners betydning gjennom matkulturen i et mannsdominert miljø på kysten. Og etterpå hadde jeg ingen tanker om å skrive mer. Ikke hadde jeg tid heller med en hektisk jobb i TV2 og tre barn, to av dem tvillinger. Så det gikk mange år før jeg «redebuterte» - denne gang som krimforfatter. Og krim hadde jeg iallfall tenkt at jeg ikke skulle skrive! Det forekom meg som veldig vanskelig. Men i 2009 kom jeg med den første Kajsa Coren-krimen Noen vet. Jeg skrev egentlig på en samtidsroman da jeg skjønte at jeg satt på et godt plott. Så det var krimen som tok meg, og ikke omvendt. I 2014 sluttet jeg i TV2 og begynte å skrive på fulltid. Det har jeg aldri angret på!
Det er forskjellig, avhengig av sjanger. De historiske romanene tar tid. Jeg har brukt mange år på research til Mormor danset i regnet og den frittstående oppfølgeren Morfar pustet med havet, siden begge er det jeg kaller faktabaserte fiksjonsfortellinger. Men samtidig som jeg har jobbet med dem, har jeg skrevet mindre tidkrevende bøker parallelt. Når jeg skriver krim, begynner jeg alltid med temaet først. Det må være noe samfunnsengasjerende og gjerne noe jeg kan noe om som journalist. Krimsjangeren egner seg svært godt til å bedrive samfunnskritikk og løfte fram det som er skakt i samfunnet vårt, mennesker som på et eller annet vis har fått livene sine ødelagt. Det som interesserer meg med krim, er «hvorfor begår mennesker forbrytelser?» mer enn «hvem har gjort det?»
Mitt forfatterskap er journalistdrevet. Jeg må kjenne følelsen av å være på sporet av noe ufortalt eller viktig for å bli engasjert nok til å skrive om det. Jeg begynner med å henge opp gråpapir på veggen. Så noterer jeg tidslinje og karakterer, viktige hendelser etc. Men når jeg begynner å skrive, så blir det helt annerledes ...
I mange år skrev jeg ved siden av jobben. Jeg skrev når familien sov, om natten, klokka halv seks på søndagsmorgener, i ferier og helger, i bilen mens jeg ventet på barn som skulle hentes på trening, på toget på vei til jobb og hos frisøren. Etter at jeg sluttet i TV2, har jeg fått mer tid. Jeg husker en av de første dagene som fulltidsforfatter. Jeg var på jobb ti minutter etter at jeg hadde stått opp, hadde fyr på peisen og så bilene med mennesker på vei til jobben. Da måtte jeg klype meg i armen. Nå består hele dagene av skriving. Men den viktigste forandringen, er at jeg kan stille opp for bøkene, jeg har tid og jeg kan reiser og være med på det jeg vil uten å jobbe overtid for å avspaser etc. Og så skriver jeg om natten og hos frisøren, hehe ... Jeg har hjemmekontor, men i tillegg isolerer jeg meg i huset vårt på Sørlandet når jeg har behov for det. For å holde kroppen i form, tar jeg en pause og løper en tur med Karla, hunden vår.
Jeg hadde ingen store forventninger da jeg debuterte, siden jeg ikke hadde ambisjoner om å bli forfatter. Det var derfor en bonus at jeg nådde ut til mange lesere. Men det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var å møte så mange mennesker som satte pris på at jeg løftet fram kvinnehistorien i et kystmiljø der det mest har handlet om menns betydning. Og i mine historiske romaner, er det fremdeles mitt hovedanliggende.
Jeg jobber fremdeles som journalist og leder store konferanser og politiske debatter. Det er et fint vekselbruk, for da kommer jeg meg ut og treffer folk. Jeg er ikke en sånn som man kan stenge inn på et rom en måneds tid, og så kommer jeg ut med en bok. Jeg trenger sosial kontakt.
Boken som ble min litterære oppvåkning, var Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset. Som president i Rivertonklubben forsøker jeg å lese det som blir utgitt for å holde meg oppdatert på krimlitteraturen.
Nå skriver jeg på en ny Kajsa Coren-krim samtidig som jeg gjør research til en historisk roman om enda en ukjent krigs- og kvinnehistorie.
Les, les, les! Og skriv, skriv, skriv! Skriving er hardt arbeid. Det nytter ikke å vente på inspirasjon, du må gjøre jobben. Hver dag. Om det er noe du er misfornøyd med eller som ikke faller på plass, så gå videre, ikke stopp opp. Få ferdig et førsteutkast, for det er da jobben virkelig begynner og du kan hente ute potensialet i fortellingen.
Jeg mener det er en rett for alle å kunne organisere seg. Jeg er derfor svært glad for at vi nå har fått en skikkelig fagforening som viser at de er i stand til å gjøre en god jobb for alle forfattere. Det er bare å kjøre på!