Logo Forfatterforbundet
Skjermdump fra Vilde Vikses Trafoprofil
Vilde Vikse bruker Trafo.no som modningsrom for noen av sine tekster.

Under radaren

Noen av de beste tekstene jeg har lest har ikke så mye som vært i nærheten av en redaktørs synsfelt. Nå er en av dem på vei inn i ditt.

 

Dette er den første artikkelen i en artikkelserie hvor jeg sporer opp forfatterne av minneverdige, korte tekstremser jeg har lest på ulike arenaer på nett, og retter en lyskaster mot dem, teksten og nettarenaen. Jeg vil snakke med dem ingen andre snakker med ennå, intervjue det som kan bli morgendagens litterære helter (hvis man kan skrive det uten å få Equinor på nakken). I tillegg kan jeg, og dere i forlengning av meg, kanskje bli litt klokere på om noen av understrømmene i den nye, norske litteraturen kan spores tilbake til disse nettarenaene. Teksten jeg nå åpner ballet med er et dikt, publisert på Trafo.no.

Trafo er et nettsted hvor unge kunstnere mellom 18 og 25 kan dele prosjektene sine, både med hverandre, og med profesjonelle kunstnere som fungerer som mentorer. Bredden i det som deles er stor, medlemmene uttrykker seg gjennom både lyd, bilde, video og tekst. Trafo arrangerer også workshops og konkurranser, og deler ut stipender til kunst- og kulturprosjekter.

 

i eit kyrkerom ingen besøkjer lenger
sit skuggen min og reinskar tennene
med ein fjørpenn som tannpirkar

 

Jeg er en sucker for renskårne språklige bilder som dette. Det fremstår for meg som et slags animert tablå som våkner til live i hodet mitt hver gang jeg leser det, komplett med lyd- og lyssetting. Også er det noe gotisk over det, noe deilig og mørkt, men ikke urovekkende, tvert imot opplever jeg det som fylt av ro. Hele opptrinnet virker distansert fra verden, og blir dermed en hel liten verden i seg selv, et sted løsrevet fra alle andre steder.

Forfatteren, Vilde Vikse, har et nokså rikt arkiv inne på nettsiden, og hun har ofte høstet anerkjennelse fra både mentorer og medlemmer i form av kommentarer, likes og tittelen «månedens trafotalent» festet til flere av tekstene sine. Hun har et år på Skrivekunstakademiet i Bergen under beltet, og jobber for tiden med sin debutroman.

 

Vilde ligger henslengt på en sofa med føttene i kors opp mot taket og leser

 

Hvem er du?

Jeg heter Vilde og er 24 år gammel, opprinnelig fra Kopervik og bosatt i Bergen. Jeg liker katter og misliker å ha migrene.

 

Hva har Trafo og mentorordningen deres betydd for deg som skrivende?

Jeg har benyttet meg en del av mentorordningen til Trafo og fått gode tolkninger, forslag til videre utvikling, og mulighet til å diskutere med mentor.  Jeg husker en novelle jeg skrev som ble svært godt mottatt av mentoren på Trafo, men som ble arkebusert av b-gjengen på Skrivekunstakademiet. På akademiet var de opptatt av språklig presisjon, noe som jeg er takknemlig for og som er viktig, men på Trafo har de en større vennlighet overfor det konseptuelle og uraffinerte, som kan være vel så viktig når man er ung og kanskje litt usikker.

 

I hvilken grad påvirker spennet i kunstneriske uttrykk som finnes hos Trafo skrivingen din?

Det kan hjelpe meg med å se tendenser i samtiden, som det kroppslige i visuell kunst, det drømmeaktige i musikken, og oss skrivende med vår heite kjærlighetsaffære med enter-tasten. Uttrykket i Trafo ser ut til å være basert på vennlighet og åpenhet, også med en respekt for underholdningslitteratur og kunst for kunstens skyld, noe som skiller den fra andre kurs og studier jeg har deltatt på. Mentorene på Trafo møter gjerne mer de forsøksvis litterære tekstene mine med referanser fra samtiden, som kan være sunt for en ung kråke som meg som liker det gamle, det skinnende og det døde.

 

Jeg har lagt merke til at du veksler mellom å skrive på bokmål og på nynorsk, hvorfor? 

Jeg føler ikke noe eierskap over verken bokmål eller nynorsk, dialekten jeg snakker eller engelsk. Det har ført til en del utfordringer, alt blander seg sammen, jeg mestrer ingen av dem fullstendig. Det er vondt, men jeg jobber hardt for å bli bedre, og fokuserer mest på bokmål. Presisjon er blant annet nødvendig for troverdighet, og ikke minst komikk, som jeg har fått erfare på det grusomste vis gjennom at folk har rettet på vitsene mine. Jeg har vurdert å bytte målform til emoji 🙁

 

Bestemmer du målform på forhånd når du begynner på et nytt prosjekt, eller veksler du underveis for å finne ut hva som kler teksten best?

Vi som er unge i dag har den forbannelsen at vi er nødt til å velge. Av og til er teksten forankret i et ord eller et konsept som føles ut som det tilhører en bestemt målform, men jeg skriver helst prosa på bokmål og poesi på nynorsk, selv om jeg skriver lite poesi fordi jeg anser meg selv som en skrekkelig poet. For tiden arbeider jeg med en roman som tematiserer forvirringen ved å bruke dialekt og anglifiserte uttrykk i dialog.

 

Kan du fortelle tilblivelseshistorien til diktet jeg har valgt meg ut?

Jeg har lenge vært fascinert av stemningen i religiøse rom. Jeg lurer på hva den kristne kulturarven kan ha å si for oss som er barn av ateister og agnostikere, vi skriver liksom med en dobbel avstand til gudsbegrepet. I tenårene var jeg en kranglevoren ateist, og det skammer jeg meg over nå. Jeg tror ikke at det er så enkelt lenger. Jeg syntes den esoteriske tendensen i nyere litteratur er interessant. Den kristne kulturarven er fortsatt sterkt tilstedeværende i språket vårt og etikken vår, det føles som den sitter i skyggen av språket heller enn i oss selv.

 

Sjekk ut Vildes og andre Trafo-kunstneres prosjekter her!

 

Du finner flere artikler under: