Jeg utga min første bok i 2003, det er en historie om en mor og en sønn, om rusproblemer, og om det å miste et ungt menneske i overdose. Jeg begynte å skrive denne boken sommeren 2001, da jeg selv mistet gutten min, som ren terapiskriving, selv om det er en roman, og ikke vår historie.
Så gikk det noen år. I 2005 utga jeg en dokumentar om Drapsmysterier i bergensområdet, som først gikk som artikkelserie i BA. Skrivingen ble først ett forfatterskap etter at min første krimbok, Jentene fra balletten, ble utgitt i 2012. Dette er en serie om krimjournalist Alice Bratt i BA, og det er så langt kommet fire bøker i serien.
Jeg er altfor dårlig på post-it-lapper, og annen struktur. Jeg har en idé, og jeg vet hvor jeg begynner, og hvor jeg skal (i alle fall stort sett). Da jeg skrev på full tid, var dagene stort sett ganske like: Morgentur med hunden, skriveøkt om formiddagen, dagtur med hunden med manuset i bakhodet, ny skriveøkt. Hvis jeg skriver meg fast et sted, begynner jeg bare et annet sted i manus, og min erfaring er at med litt hvile, faller også det problematiske på plass, eller så blir det slettet fordi det rett og slett ikke fungerte.
Jeg har hatt hjemmekontor i alle år, og det fungerer for meg, pandemi eller ikke.
Det har variert. Da Overdose ble utgitt i 2003, var det innslag om boken i nyhetssendingen til TV2. Da Jentene fra balletten kom ut, visste jeg ikke helt hva jeg forventet. Jeg jobbet på den tiden som utgavesjef i Vi over 60, og var på lesertur i Sør-Afrika da anmeldelsene poppet frem i avisene. Så jeg satt i en liten hytte i en safaripark med Mac-en koblet på internett og leste gode anmeldelser, men mobilen var avslått på grunn av tellerskrittene, og den eneste jeg kunne feire med, var apekatten utenfor ...
I dag jobber jeg som journalist i produksjonsselskapet Mothership, og jobber nå med TV-dokumentar om forsvinningen til Dung Tran Larsen i Bergen i 2007, som skal sendes på TV2 til høsten. Dung-saken er en uløst sak, og en av Bergens største mysterier. Så jeg jobber med et saksfelt jeg kjenner godt, det som er nytt er å fortelle historien i lyd og bilder.
Jeg leser stort sett bare krim og dokumentarer. For noen år siden var jeg så heldig å få nesten hele årgangen av Nordisk Kriminalkrønike. Det er bøker jeg leser med stor interesse, og som gir inspirasjon. Men krimkarrieren min begynte hos min tante Marta Drange, som hadde Sjöwall & Wahlöe-serien, og jeg var ikke store jenten da jeg slukte dem.
Jeg har litt jobb igjen med bok fem i krimserien om Alice Bratt, men det blir i helger og kvelder. Det er lenge siden første versjon var klar, men manuset har bare hatt godt av å hvile, det ser jeg nå. Her er det bare å gønne på!
Det er når du får kontrakt, den virkelig harde jobben begynner. Det er viktig å være lydhør og endringsvillig, og husk at når boken endelig er et faktum, er det stort sett kun du og din mor som venter på den. Du må med andre ord også jobbe hardt for å bli sett. Men det er verdt det. Det at du har klart å fullføre løpet, er verdt all frustrasjon du har følt underveis.
Strømmeavtalen! I dag er det rimelig håpløse forhold for oss som gjerne skriver serier rett på lyd, som jeg gjør i Drapsmysterier. På grunn av bokloven, må hver episode først utgis som lydbok. Dette må gjøres før nyttår, for å kunne strømmes etter 1. mai året etter. Siden jeg skriver en påskeserie, og påsken er som kjent før mai, så må episodene ligge ute som nedlastbar lydbok i godt over ett år før de kan strømmes.
Les mer om denne spennende forfatteren på hennes hjemmeside