Jeg har skrevet bestandig tror jeg, i en eller annen form, men debuterte ikke som forfatter før jeg var 57, i 2003. Først i 2011 tok jeg skrittet fullt ut og ble forfatter på heltid, den skumleste beslutningen jeg har tatt noen gang. På det tidspunktet hadde jeg skrevet og utgitt 6 bøker ved siden av full jobb.
Tenkefasen er den mest slitsomme, der jeg tenker ut mulige plott og forkaster dem fordi jeg ikke synes de er gode nok til å lage bok av. Denne fasen pleier å vare tre til fire måneder før jeg setter meg ned og begynner å skrive. Jeg har da en arbeidsøkt om formiddagen, avbrutt av en kort lunchpause, før jeg fortsetter ut over ettermiddagen til det er tid for en handlerunde, middag og sosialt samvær. Deretter har jeg en ny skriveøkt utover kvelden, og den varer ofte til langt på natt. Jeg skriver ikke så raskt, derfor har jeg lagt opp til lange arbeidsdager hele uken gjennom for å sikre en akseptabel fremdrift. Selve skriveprosessen tar rundt 9 måneder, deretter følger redigering og justering i samarbeid med min redaktør, så hele prosessen tar litt mer enn et år. Målet er å utgi en bok i året, det har jeg klart i sju år på rad nå, så får vi se.
Jeg har hjemmekontor, der skriver jeg det meste. Vi har også en hytte i Myrkdalen, som familien har døpt Skrivestuen av forståelige grunner, siden jeg skriver intenst også når jeg er der. Forøvrig kan jeg skrive overalt, det er fordelen med å ha mac-en med seg på tur. Mye er skrevet på hotellrom og på flyplasser, for å nevne noe.
Prosessen frem mot min første utgivelse var forferdelig lang og er beskrevet i detalj i forordet til «Det sorte fåret», boken som ble utgitt i forbindelse med min 75 års dag i sommer, og som ble skrevet på 80-tallet og har ligget lagret siden da. Debutboken min var Skyggejakten, som utkom i 2003, og det var selvfølgelig en berusende glede å omsider å holde boken i hendene og utgi den. Som hos de fleste debuterende forfattere oversteg nok forventningene realitetene, siden boken knapt var å finne i butikkene. Så tenkte jeg at det sikkert kom til å gå bedre med neste bok, uten at det skjedde, og slik fortsatte det i en slags steil idiotoptimisme bok for bok til jeg hadde utgitt fem bøker uten særlig suksess. Jeg forsto da at mitt på alle måter utmerkete forlag ikke hadde tro på prosjektet mitt og derfor ikke la tyngde i å synliggjøre det heller, og at det kanskje var problemet. Jeg valgte da å skifte til et forlag som så potensialet i bøkene, nemlig Juritzen forlag. Resten er en suksesshistorie uten like, siden jeg i år runder en million solgte bøker i Norge. Jeg tror nok mitt første forlag vrir seg i en viss fortvilelse i dag – men selv de beste kan ta feil.
Jeg har 43 år bak meg i yrkeslivet og har stort sett jobbet med salg og markedsføring på alle plan.
Jeg leste alt mulig da jeg var ung, men leser lite nå siden så mye tid går med på å skrive. Krim leser jeg overhodet ikke, av den enkle grunn at jeg ikke ønsker å bli bevisst eller ubevisst påvirket. Jeg vil at mitt Ole Vik-konsept skal stå støtt på egne ben, noe jeg tror er en del av suksessfaktoren – at det ikke er likt alt annet.
Jeg har så vidt startet på skrivingen av neste bok nå, etter en lang tenke- og grubleperiode. Det blir faktisk min 16. utgivelse alt medregnet. Den største utfordringen når man har ugitt så mange bøker i en krimserie er å unngå å gjenta seg selv eller bli «gjenkjennelig» og dermed forutsigbar. Prosessen blir faktisk vanskeligere og vanskeligere.
Jeg fikk et råd fra min mentor på 80-tallet, Albert Henrik Mohn, som sa følgende: «Forfatterskapet er som et maratonløp, det er bare de som står løpet ut som overlever.» Mitt råd videre til aspiranter og debutanter som har tro på det man gjør er å aldri gi opp, ganske enkelt. Bransjen er spesiell og det er vanskelig å nå ut til leserne, noe som kan ta lang tid. Benytt enhver ventetid til å skrive mer, mine første fem utgivelser, som knapt ble solgt da de kom ut, er nå trykket i opp mot 15 opplag hver, så en stor backlist kan være gull verdt ved et gjennombrudd senere.
Jeg synes Forfatterforbundet skal jobbe videre som nå, jobben som er gjort så langt er formidabel, all ære til alle dere som har bygd opp forbundet. Utviklingen bort fra papir og mot strømming er vel kanskje den største utfordringen nå fremover, der det er viktig å trygge betingelsene til både utgiverforlag og forfattere. Kan forbundet gjøre noe for å fremme leseinteressen hos barn og unge er det også bra, siden mange unge, spesielt gutter, ser ut til å falle fra i konkurransen fra spill og nettbrett.