Iunkers analyse er dessverre ikke like god. Han konkluderer med at statens innkjøpsordning for ny litteratur bør nedlegges fordi forlagene stikker av med brorparten av kaka. Dette er en for kjapp konklusjon. I 2020 mottok de skjønnlitterære forfatterne om lag 33 millioner kroner fra innkjøpsordningen. Problemet er at forlagene fikk dobbelt så mye. Altså: Forfatterne får for lite og forlagene for mye.
Hva gjør vi med det? Svaret er enkelt: De skjønnlitterære forfatterforeningene må forhandle fram en bedre avtale. Innkjøpsordningen må med andre ord ikke nedlegges, men reformeres. Det må også de andre avtalene som avgjør skribentenes økonomi.
Iunkers andre poeng er at forfatterforeningene har gjort en dårlig jobb helt siden Den norske Forfatterforening ble stiftet for 118 år siden. Her har han helt rett.
For en tid tilbake nøt jeg en bedre lunsj med en av landets mektigste forlagssjefer. (Han tok regningen). Jeg gratulerte ham med at eierne av forlaget hans de siste par årene hadde tatt ut flere titalls millioner kroner i utbytte. «Er det ikke rart,» sa jeg, «at de eneste som ikke kan leve av sitt arbeid i denne bransjen er forfatterne? Alle de andre, de som jobber i forlagene, bokhandlene og distribusjonssentralene, får fast lønn, feriepenger og pensjonspoeng. Forfatterne derimot lever fra hånd til munn og ender opp som minstepensjonister – til tross for at det ikke hadde vært noen bokbransje uten dem.»
Forlagssjefen lyttet overbærende til min tirade og bet meg til slutt av: «Men du kan jo ikke laste meg for at forfatterforeningene har gjort en så dårlig jobb!»
Denne samtalen motiverte meg sterkt til å bidra da Forfatterforbundet ble stiftet.
Landets seks skribentorganisasjoner må i årene fremover gjøre en mye bedre jobb når de sitter ved forhandlingsbordet med Den norske Forleggerforening og i drøftinger med Kulturdepartementet om de statlige ordningene. Dessuten må de disponere de statlige midlene på en bedre måte, slik at mer av pengene går til skribentene og mindre til administrasjon. I dag forvalter de fem skjønnlitterære skribentorganisasjonene vel 60 millioner kroner i vederlag for at bibliotekene får låne ut bøker gratis. Fire av dem bruker i snitt 38 prosent av disse midlene til administrasjon. Hvis Forfatterforbundet hadde gjort det samme, ville 23 av de 60 millionene gått til å bekoste sekretariatene.
Det er bare én løsning på det: Alle skribentorganisasjonene, inklusive Norsk Oversetterforening, bør samles under én paraply med et felles sekretariat. Det vil minst halvere administrasjonskostnadene og gi 10–12 millioner kroner mer i stipender til forfatterne.
En slik paraplyorganisasjon vil samtidig gi en helt annen kraft i forhandlingene med Forleggerforeningen og Kulturdepartementet. En forhandler med over 7000 medlemmer i ryggen stiller sterkere enn hvis man bare kan skilte med noen hundre medlemmer. Det vet alle som har sittet ved et forhandlingsbord.
Dermed er hansken kastet: Skribentorganisasjonene må slutte å krangle og begynne å samarbeide – til beste for medlemmene.
Knut Lindh,
forfatter
Les også: Forfatterorganisasjonene vil tjene på mer samarbeid