Logo Forfatterforbundet
Portrettbilde av debutant Stina Vogt
Stina Vogt debuterte på Cappelen Damm for en måneds tid siden. Foto: Carina Elisabeth Beddari

Et innblikk i debutanttilværelsen

Vi har tatt en prat med Stina Vogt for å gi de uinnvidde et innblikk i hvordan det er å gi ut sin første bok.

Stina er 37 år gammel og kommer fra Oslo. For en måneds tid siden debuterte hun på Cappelen Damm med boken Men hvordan skal jeg gråte når det blomstrer så voldsomt langs veiene?, en poetisk fortelling om en oppvekst med en uvanlig mor.

 

Hvordan reagerte du da du fikk vite at du hadde blitt antatt?

Jeg hadde jobbet med redaktøren min et års tid og satt med en følelse av at det begynte å nærme seg. Men jeg ble jo veldig glad allikevel, selv om det føltes som om det var det som kom til å skje.

 

Hvordan så du for deg at utgivelsesprosessen skulle bli? Og hvordan var prosessen da den faktisk spilte seg ut, kom noe overraskende på deg?

 Jeg har jo holdt på veldig lenge, jeg har gått på noen forfatterstudier og kjenner mange andre folk som skriver og som debuterte før meg. Så det har egentlig levd greit opp til de forventningene jeg hadde, fordi de var så realistiske. Allikevel har jeg jo lyst til at alle skal lese boka mi og at masse folk skal skrive spennende kritikker om den, men jeg skjønner jo at jeg ikke kan forvente meg å bli superstjerne over natten.

 

Hva vil du si er det beste og verste med å gi ut sin første bok?

Det verste var nervene i forkant, altså før jeg hadde sluppet boka løs, da jeg gikk og ventet i sommer. Det beste... jeg har ganske stor frihetsfølelse igjen nå! Nå har jeg sluppet det her fri, og det betyr at jeg har frigitt plass i hodet for nye ting.

 

Det sies at forfatteryrket er det mest ensomme yrket som finnes, var det en sannhet i ditt hode før du debuterte? Er det det nå?

Ja, jeg tenker at det er ganske ensomt. Derfor tenker jeg at det er viktig å kjenne andre folk som holder på med det samme, sånn at man har noen å snakke med. Det er jo ensomt å sitte og skrive, og man vet ikke om det noen gang kommer til å gå, om det blir en bok av det til slutt. Det er mye usikkerhet knyttet opp til det. Men jeg må si at akkurat nå, i de første to ukene etter utgivelse, så har det vært mindre ensomt fordi jeg har fått snakket med folk som har lest boken min. Og det er jo helt fantastisk! Jeg har gått så lenge og sagt at jeg holder på med noe, at jeg skriver på noe, og plutselig så har det blitt noe som andre tenker ting om.  Det kjennes veldig stort.

 

Til slutt, har du noen tips til de som skriver på et manus de håper å få utgitt en dag?

Les og skriv mye, sett av tid, lag en plan. Og finn noen som kan lese underveis.

 

 

 

 

 

 

 

Du finner flere artikler under: