Hva slags boklov trenger vi?

Krimlitteraturog romaner med den nedsettende merkelappen «løkkeskriftromaner» identifiseres av litteratursosiolog Cecilie Naper (Klassekampen 2. september) som symboler på i et litteraturfelt i fall. Det var bedre før, da man ved avtaler kunne regulere og bestemme utvalget i bokhandelen, slik at folk leste det de burde lese. Hvor langt bakover vi må for å finne et litteraturmarked der folket leste den tilsynelatende korrekte miksen av litteratur, vites ikke, men man kan tippe både tjue, tretti og kanskje førti år.

I samme artikkel framholder leder i Den norske Forfatterforening, Heidi Marie Kriznik, at Arbeiderpartiet har meldt at en ny boklov vil bli innført innen 100 dager etter valget, hvis de rødgrønne vinner. Det er for kort tid til å ta ordentlig tak i viktige problemstillinger. Vi har forstått Aps Anette Trettebergstuen slik at man ønsker å startearbeidetmed en ny boklov innen 100 dager.

Den gamle Bokloven, som først ble vedtatt og senere reversert etter valget i 2013, er utdatert. Her er noen viktige poenger for en ny boklov:

• Den må regulere digital distribusjon av bøker. E-bok og strømmebøker er kjente formater nå, men det kan komme andre varianter, kanskje særlig rettet mot barn.
• Den må ivareta alle opphavere og utgivere. I dette ligger at loven verken må gi de store og økonomisk sterkeste forlagene, eller bøker innkjøpt over innkjøpsordningen, markedsmessige fordeler.
• Både verk utgitt på forlag eller direkte av opphaveren selv må behandles likt. Ser man utenfor Norge, er tendensen at også godt etablerte forfattere «går indie» som en motreaksjon til forlagenes store andel av inntektene.
• Den bør demme opp for vertikal integrering (at aktører eier flere eller alle ledd i en kommersiell kjede). Det gir forlagene uforholdsmessig stor makt om de også eier bokhandlere, strømmetjenester og distribusjonsselskaper.
• Myndighetene må regulere digitale markeder slik at teknologieierne ikke får den økonomiske og markedsmessig overveldende maktposisjonen som vi nå ser tegne seg i strømmemarkedet, og som har manifestert seg i musikkmarkedet.
• Opphavernes rettigheter bør nedfelles i form av rimelig vederlag for kommersiell utnyttelse av deres verk, og loven bør sette grenser for hvor lenge en slik rett kan overdras. Dagens normalkontraktverk gir i praksis utgiveren en uoppsigelig kontrakt, med mindre salget er så lavt at det knapt har betydning. Et normalt rettighetsvindu er sju år internasjonalt.
• Den kan med fordel gi føringer for fordeling av makt på litteraturfeltet.

Det norske litteræresystemet har sine styrker med sin betydelige offentlige støtte til innkjøpsordning, biblioteker, MVA-fritak, kunstnerstipender, bibliotekvederlag med videre. Samtidig er det en kjensgjerning at for mange forlag, kanskje særlig de store, fungerer innkjøpsordningen som en grunnfinansiering av deres skjønnlitterære redaksjoner. Det er fint at dette bidrar til mange utgivelser, og større bredde enn vi kanskje kan se i andre land. Men denne strukturen gir også makt. Sterke bånd mellom forlag, redaksjoner og for eksempel Kulturrådet kan gi skjevheter i maktfordelingen. Den automatiske delen av innkjøpsordningen fungerer i et slikt perspektiv som en rekvisisjon for offentlig støtte.

Naper siteres på at om bokhandlerne tvinges til å ta inn en viss type litteratur, vil denne finne flere lesere. De fleste forfattere er nok enig i at innholdet i bokhandelen er for snevert, men fraværet av bredde gjelder alle typer og sjangre, ikke kun det enkelte miljøer vurderer som litterært høyverdig. At bokhandlere skal tvinges til å ta inn bøker etter lister fra statlig finansierte, litterære vurderingsutvalg, og at dette bør avspeiles i bestselgerlistene, er en tanke som kanskje kunne fått gehør på slutten av 70-tallet. I dag er utfordringen at lesingen går ned, spesielt blant unge.

Boklovteksten som foreligger fra 2013 ville, hvis den ble vedtatt, sementere dagens maktstrukturer. Dit må vi ikke. En ny boklov krever grundig utredning og helt nye tanker.

Kronikken ble først publisert i Klassekampen, 8. september 2021. Forsidefoto: faksimile Klassekampen.