Logo Forfatterforbundet

Om nettpoesi, diktets helende krefter og verdens fineste publikum

I forrige uke ble poet og musiker Trygve Skaug tildelt Bjørg Vik-prisen for sitt forfatterskap og de nye formidlingsformene som inngår i det. Vi ringte Trygve for å gratulere ham, og stille ham noen spørsmål om hvilke arbeidsmetoder han bruker og hvordan det er å ha et såpass nært forhold til leserne sine som han har.

 

Har du et sterkt forhold til noen av kunstnerne som har vunnet prisen før deg? Og i så fall, hvordan føles det å nå vinne samme pris selv?

– Ja absolutt, alle sammen. Det føles absurd sånn sett, jeg har lest mye av alle, så det er veldig hyggelig, og så er det veldig rart. Jeg hadde ingen tanke om at det var naturlig for meg å motta den prisen, men jeg er stolt av det da, stolt og glad.

 

Du er jo både musiker og poet. Hvordan avgjør du om en tekst skal tvinnes sammen med musikk eller ikke?

– Jeg får en idé om noe jeg skal skrive om og så bruker jeg magefølelsen til å finne ut av hvilke verktøy jeg skal bruke når jeg skriver om det, altså om det skal bli en låt eller et dikt. Det valget bærer ofte preg av hvordan jeg har lyst til at leser eller lytter skal tas med inn i temaet. Men så blir det ofte begge deler til slutt, for de ulike uttrykksformene gir deg muligheten til å se ting fra forskjellige vinkler.

 

Du bruker Instagram som en av publiseringsplattformene dine. Hva kan Instagram gjøre for poesien som ikke de trykte diktsamlingene kan?

– Den fremste muligheten som ligger der er at man kan kommunisere veldig direkte. Jeg begynte å dele poesi på et annet sosialt medium i 2012, Facebook, og oppdaget da effekten av å dele poesi rett inn i noens tid. Det får en annen klang der enn hos folk som tar et bevisst valg om åpne en bok. Man oppsøker jo poesien på internett også, når en leser har valgt å følge den og den personen så er jo det et bevisst valg den leseren tar for å få poesi inn i dagen sin, men timinga på et dikt som legges ut på nett er det plutselig jeg som poet som styrer. Jeg kan som leser gå inn på Alexander Fallo sin profil når jeg trenger å lese ett av hans dikt, men når et av diktene hans dukker opp i feeden min resulterer det i en tilleggseffekt, jeg tenker: oi, der kommer det noe derfra! Og når jeg leser det farges det av min dag, uten at jeg egentlig har oppsøkt det akkurat da. Jeg opplever hvert fall at et dikt virker mye mer kraftfullt inn på mitt liv hvis jeg får det i fleisen. Du føler du får noe du ikke visste du trengte.

Jeg ser bare positive ting med at poesi finnes overalt og at det blomstrer så ekstremt som det gjør nå. Allikevel har jeg ingen tro på at min Instagramprofil blir med inn i litteraturens historiebøker, jeg tror heller at den blir stående som et symptom av tiden.

 

Jeg har sett at du ofte får tilbakemeldinger hvor folk forteller at diktene dine har hjulpet dem psykisk. Hva er det med diktene dine som gjør dem til en helende kraft i møte med psykisk uhelse?

– Det tror jeg har mer med leserne enn diktene å gjøre. Men det er klart, selv om det er opp til leseren hvor mye håp vedkommende klarer å dra ut av en tekst, oppleves det nok veldig som at «der er det en annen ute i verden som føler det samme som meg». Når jeg leser et dikt av Alexander Fallo og det treffer meg i min livssituasjon, så dannes det på en måte et bånd mellom han og meg uten at han vet det. Og det gjør meg mindre ensom med min følelse, for han har jo følt det samme og han la ut diktet for tjueto minutter siden. Et dikt i en bok kan ha en lignende effekt, men man får en mye kraftigere fellesskapsfølelse av å få det i fleisen i tiden sin, og det tror jeg er et nøkkelpunkt når det kommer til formidling på nett.

– Jeg opplever ofte å få meldinger hvor det står ting som «jeg hadde aldri lest dikt», «jeg trodde ikke at dikt var noe for meg, men nå har jeg begynt å lese» og «nå har jeg kjøpt denne», og det er ikke bare mine samlinger de snakker om, det er andres ting også, og jeg blir så glad av det. Mange forteller at de har begynt å skrive litt selv og at de kjenner at det gjør godt. Det er så mye terapi for ens egen del å klare å sette ord på ting, man kan bli litt friskere av det. Og selv om man ikke får all faglig hjelp man kanskje behøver gjennom å skrive noe selv, kan man bearbeide følelser, bearbeide traumer, man kan gjøre mye jobb på egenhånd ved å skrive selv eller ved å lese og kjenne seg igjen. Jeg prater ofte om det under skriveworkshops, at det er ikke det at alle som deltar skal føle at nå skal vi skrive for å gi ut bøker, heller at nå skal vi prøve å finne noe vi kan lene oss på. Det er jo derfor det er så godt å se på kunst, det er derfor det er så fint å høre den sangen eller se den dansen, det er noe jeg kjenner igjen som setter bilder på en følelse som er veldig reell for meg. Det er en av kunstens viktigste oppgaver tenker jeg da.

Med over 194000 følgere på Instagram vil jeg tro du interagerer mye mer med leserne dine enn en gjennomsnittlig norsk poet gjør. Har du en historie om en melding du har fått som har gått spesielt mye inn på deg?

– Når du spør om det kommer det veldig mange historier frem i hodet på meg. Jeg blir veldig rørt hver gang, veldig beveget og takknemlig for at noen har bruk for tekstene mine når de skriver ting som «dette hjalp meg», og mer ekstreme ting som «dette reddet livet mitt». Men jeg fikk en melding forrige uke fra en gutt som skulle begynne på videregående, og han fortalte at han hadde hatt akkurat samme opplevelsen som meg med mobbing, og at diktene mine hadde hjulpet ham gjennom de to siste årene på ungdomsskolen. Det at han fant motet til å dele det med meg og fortelle at han har begynt å skrive litt selv, og at han synes det er så godt, sånne historier som det... Jeg tenker bare: wow, det er jo helt fantastisk. Men det er jo ikke jeg som har gjort noe magisk, det er jo den gutten som har funnet seg noen hjelpemidler for å klare hverdagen sin, og så fant han et av dem i det jeg har laget, noe jeg synes er helt utrolig stas, men det er jo han selv som har jobbet for å komme gjennom ungdomsskolen liksom. Så all ære til alle de som jobber selv, men bruker poesi som et hjelpemiddel, for det er jo kanskje det det i bunn og grunn er egentlig.

– Men så finnes det også eksempler på tilfeller hvor det ikke har gått bra med folk som jeg har kommunisert med, så jeg vet at poesien ikke fikser alt ved et trylleslag. Den kan være med og putte mye håp i en mørk hverdag, men det er jo folk selv til syvende og sist som tar disse kampene eller ikke orker å kjempe mer. Derfor er jeg veldig bevisst på hva jeg legger ut, jeg skal ikke lage og legge ut noe på nett som gjør at folk slutter å velge en dag til.

– Jeg har mye mørke som jeg skriver om, men det sparer jeg til permene eller forkler i låter, eller lar være å gi ut. Det er ikke det at jeg føler at verdens fineste publikum, som er det jeg kaller de som leser det jeg lager, sensurerer meg, men noen ganger kan jeg tenke «han fyren der trenger ikke dette diktet» liksom.

 

Les mer om Trygve Skaug og hans musikk og poesi på nettsiden hans. Instagramprofil: @trygveskaug

Foto: Paal Audestad

 

 

Du finner flere artikler under: