Etter vel to år med strandede forhandlinger og en påfølgende voldgiftsprosess, er Forfatterforbundet endelig tilkjent 13% av den skjønnlitterære potten av bibliotekvederlaget. For de forfatterne som i mange år har stått uten reell mulighet til å påvirke eget yrkesfelt – i realiteten har de hatt nær null kulturpolitisk innflytelse – er dette en stor og demokratisk seier.

 

I voldgiftsretten kom både saksøkerne Norske Dramatikeres Forbund (NDF), Norsk Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU) og Norsk Oversetterforening (NO), og Forfatterforbundet godt ut. Rettens avgjørelse er i tråd med saksøkernes påstand, men i stor grad også med Forfatterforbundets argumentasjon og krav, som hele tiden har tatt utgangspunkt i grunnlaget for ordningen: Lov om bibliotekvederlag.

I ettertid kan det virke underlig at denne selvsagte retten enhver opphaver har til å være med på å forvalte de kollektive vederlagsmidlene hen selv er med på å opparbeide, skulle bli så gjenstridig utfordret. «Det blir et bikkjeslagsmål» var overskriften i Dagbladets dekning av Forfatterforbundets tilblivelse. Siden da har Forfatterforbundet lært mye, og i særdeleshet én ting: Denne saken har mest av alt dreid seg om å beskytte et monopol på å definere litterær kvalitet for voksen skjønnlitteratur, og et tilsvarende monopol på å kontrollere pengesekken.

Nå foreligger det en rettskraftig dom. Den må alle rette seg etter.

Forfatterforbundet har ingen problemer med å se at det er vår inntreden på litteraturfeltet som har skapt en ny situasjon, uten at det dermed er sagt at vi tar på oss noe ansvar for øvrige gnisninger de skjønnlitterære organisasjonene imellom. Og alle kjenner årsaken til etableringen av Forfatterforbundet: Det er verken solidarisk, tidsriktig eller til beste for litteraturfellesskapet at skribentorganisasjonene holder noen forfattere utenfor.

Vår innstilling nå er å gå videre. Det er ikke noe vondt blod mellom oss og saksøkerne, og vi samarbeider allerede med DnF på flere områder. Slik bør det være. Alle fem skribentorganisasjoner er til for å fremme forfatterfellesskapets interesser. Derfor ønsker Forfatterforbundet, sammen med alle de øvrige skribentorganisasjonene, å stå rygg mot rygg overfor det presset litteraturen og forfattere møter både kommersielt, redaksjonelt og når det gjelder ytringsfrihet. Vi har et felles oppdrag i å sikre forfattere best mulig vilkår på alle disse områdene.

Forfatterforbundet skal nå meisle ut sin stipendordning, og kommer til å gjøre det på en ansvarlig måte, i tråd med intensjonen i bibliotekvederlagsordningen. Vi skal ikke ha en kostbar forvaltning av disse midlene, men vil være effektive, slik at mest mulig går tilbake til forfatterne. Og det blir nødvendigvis ikke færre stipend av at Forfatterforbundet også deler ut. Men det kan bli andre stipend.

Gjennom vårt medlemskap i Kopinor og Norwaco vil vi også jobbe for en ansvarlig forvaltning, og vi vil søke å øve innflytelse også overfor Kulturrådets virksomhet. Et kjerneanliggende for Forfatterforbundet er at valgbare posisjoner i råd, styrer og utvalg verken automatisk eller etter sedvane bør tilfalle representanter for enkeltorganisasjoner, men være gjenstand for reelle valg, der også kompetanse vektlegges.

Kjære litteraturvenner, det er nok av andre litteraturutfordringer å bruke energien på framover. Forfatterforbundet er ikke en fiende. Som LO-forbund vil vi naturligvis samarbeide med vår søsterorganisasjon Dramatikerne om viktige litteraturpolitiske saker fram mot valget i høst, men like viktig er samarbeid og solidaritet alle skribentorganisasjoner imellom.

 

Det eneste vi har krevd, er å bli noenlunde likt behandlet. Det var retten enig i. La oss gå videre nå.

 

Eystein Hanssen,
Leder i Forfatterforbundet

@eyshans, eystein@forfatterforbundet.no

 

Kronikken ble først publisert i Klassekampen, 4. juni 2021