I arrangementet «Den nye uvirkelighetslitteraturen» snakket forfatterne Lars Petter Sveen og Erik Fosnes Hansen om hvorfor bøkene deres ofte innehar magiske elementer som bryter med vår oppfatning av virkeligheten, og om mulighetene som ligger i denne typen litteratur. Samtalen ble moderert av Ida Lødemel Tvedt.

 

Lødemel Tvedts første spørsmål til forfatterne lød som følger: er dette for dere en litteraturideologisk måte å jobbe på?

Sveen forteller at det for ham ganske enkelt er den mest naturlige måten å jobbe på, og at han ikke har gjort et bevisst valg når det kommer til fortellertradisjon.

Fosnes Hansen velger å svare på spørsmålet med et annet spørsmål. Han spør: hvor foregår for eksempel Byens spor av Lars Saabye Christensen? Mange vil svare at den foregår i Oslo, men sannheten er at den ikke foregår noe sted, ingen bøker foregår noe sted, sier han. Han er opptatt av at litteraturen kan gjøre så mye mer enn å gjenspeile virkelighet, og synes det er litt rart at ikke flere forfattere benytter seg av det enorme mulighetsrommet som ligger i det skrevne ord. Skal man for eksempel lage en film med en scene hvor en gruppe elefanter stormer ned Karl Johan, så vil det koste enormt mye penger. En forfatter kan få til dette helt gratis i teksten sin, sier han.

 

Lødemel Tvedt spør så hvordan man sikrer at en slags motivasjon skinner gjennom en ikke-realistisk tekst, slik at den ikke bare fremstår som en lang rekke innfall. 

Fosnes Hansen understreker at han ikke synes kunsten trenger å ha et formål, men at det han skriver ofte på et eller annet vis blir allegorisk, og at det dermed ikke bare er innfall.

Sveen misliker begrepet allegori, og sier at for ham er det magiske naturlig, og ikke et allegorisk middel.

 

Lødemel Tvedt lurer på om det forfatterne skriver er en slags motreaksjon på bølgen av virkelighetslitteratur som har skyldt over oss i det siste.

Sveen gjentar at det for ham faller seg naturlig å skrive som han gjør.

Fosnes Hansen forteller at det for ham er en slags personlig reaksjon med rot i barndommen. Det eskapistiske lokket sier han, han syntes ofte de sosialrealistiske romanene han leste var kjedelige, for de skildret ting han allerede kjente til. Men selv om han bruker en annen kulisse, handler fremdeles det han skriver om vår virkelighet, understreker han.

 

Mot slutten av samtalen stiller Lødemel Tvedt et spørsmål jeg opplever som et irrelevant angrep på Fosnes Hansen. Hun spør ham om han ikke er redd for at det hun opplever som tvilsomme holdninger i en av romanene hans skal stille ham i et dårlig lys. Gjennom dette spørsmålet kommer virkelighetslitteraturens etterdønninger tydelig til syne. Har det virkelig blitt sånn at leserne knytter karakterene i en roman, uavhengig av hvor ekstreme de måtte være, tett opp mot forfatterens persona? Dette er i såfall en ganske skremmende utvikling i mine øyne, for den betyr at vi nå kan risikere at forfattere bedriver selvsensur i tilfeller hvor det er langt fra nødvendig, i frykt for å fremstå som umoralske.

Anette Kristiansen er student ved Tekst- og Skribentlinjen ved Westerdals. Hun har sin praksisperiode i Forfatterforbundet, og skriver om saker på litteraturfeltet som hun brenner for. Les mer om Anette her.