Fri ytring. Synspunktene som presenteres her er skribentens egne og samsvarer nødvendigvis ikke med Forfatterforbundets holdning.

Forfatterforeningene mottar i disse dager titalls millioner kroner fra staten. At selv kommafeil subsidieres over statsbudsjettet, må være det endelige bevis på vår overveldende velstand. Men subsidiering av kommafeil lar seg faktisk forsvare. Millionene som brukes til å administrere subsidieringen av kommafeilene, er det vanskeligere å argumentere for.

Kunsten er fri. Om forfatter Dag Solstad hevder at hans kommafeil er kunst, støtter jeg det. Problemet er at foreningen Solstad er medlem av, bruker et tosifret millionbeløp til å fordele subsidiene, eller administrere kommafeilene, om man vil.

De skjønnlitterære forfatterne tilgodeses med ca. 70 millioner kroner over statsbudsjettet. Disse pengene skal fordeles i stipendier, og det er jo raust. Problemet er bare at foreningene, som i disse dager mottar millionene, spiser av lasset. Av de 70 millionene forsvinner nesten 30 til drift av hele fem skribentforeninger. Ja, det er fem foreninger (!) som representerer rundt 1600 utøvere av ulike skjønnlitterære håndverk. Alle fem foreninger er med små variasjoner like grådige når de forsyner seg av medlemmenes penger.

Når jeg likevel retter skytset mot Solstads forening, Den norske Forfatterforening, er det fordi årsaken til organisasjonsjungelen, og sløseriet, starter der. De fleste andre er opprettet fordi medlemmene i disse foreningene ikke er bra nok for DnF. Et ganske komisk litterært snobberi er endt i en voldsom pengesløsing, der skattekroner som Stortinget bevilger til utvikling av norsk skjønnlitteratur går til å drifte forspiste foreninger.

Siden 1947 har Stortinget bevilget penger til forfattere. Det kalles bibliotekvederlagsordningen, altså en slags kompensasjon for utlån. Men det understrekes i lovteksten at dette ikke er matematikk, men et «litteraturpolitisk» virkemiddel. I Norge, som et av de ytterst få land i verden, er denne ordningen kollektiv. I Danmark går vederlaget direkte til den enkelte forfatter beregnet etter utlånstall. I Sverige er noe felles og noe går direkte til forfatterne.

Det er mye bra å si om kollektive ordninger, men noen må trekke i nødbremsen når det «kollektive» resulterer i at 40 prosent, eller rundt 30 millioner kroner av den totale bevilgningen på ca. 70 millioner, går til administrasjon.

En annen side av denne saken er at det særnorske fenomenet DnF, som en av verdens få lukkede forfatterlaug, får anledning til å forvalte flere titalls millioner kroner. Blant annet bruker foreningen vel tre millioner på Det litterære Råd. En av «Rådets» mest arbeidskrevende oppgaver er å vurdere og stenge ute uverdige søkere til DnF.

Argumentet som er anført for å opprettholde den arkaiske laugsordningen, er «litterær kvalitet».

Det er i år 101 år siden Sigrid Undset skrev «Kransen», første bind av Kristin Lavransdatter. Hun er fortsatt vår siste nobelprisvinner i litteratur. Siden Undset har Sverige hatt fem prisvinnere; den siste, poeten Tomas Tranströmer, i 2011. Den svenske forfatterforeningen organiserer 3000 forfattere innen høyst ulike sjangere og er åpen for medlemskap for alle med en skjønnlitterær utgivelse.

Så bra virker altså lauget for å dyrke frem de store talentene.

At Kulturdepartementet aksepterer dette i en tid hvor åpenhet og inkludering gjelder på alle felt, er muligens et resultat av en utlevd sedvane. At Riksrevisjonen ikke ser nærmere på saken, kan bare ha én forklaring: Stortingets vaktbikkje har ennå ikke oppdaget denne lille avkroken i statsbudsjettets vidtrekkende irrganger.

De fem skribentorganisasjonene strides om fordelingen av subsidiepotten på 70 millioner. Også i denne sammenhengen breier DnF seg. Det nye Forfatterforbundet, som jeg selv var med å stifte for at alle forfattere skulle få mulighet til å organisere seg utenfor det lukkede DnF, er grundig skviset.  

Det er ikke nok til alle, sier DnFs leder, Heidi Marie Kriznik, i et intervju. Joda, Kriznik, det er nok dersom pengene når frem til oss som har rett på dem. Og med det foreningssløseriet vi ser i dag, er det grunn til å diskutere om ikke den enkelte forfatter, som opphavsperson, bør få pengene direkte, helt eller delvis i et system som det danske eller svenske.

Ifølge referatet ropte den gryende forfatterstjernen Dag Solstad på et medlemsmøte i DnF i 1971: – Jeg vil ha penger NÅ! Det er på tide å gjenta oppropet: Stopp foreningssløseriet. Vi vil ha pengene våre NÅ!

 

Av Jan Ove Ekeberg, forfatter og medgrunnlegger av Forfatterforbundet.

Denne kronikken ble først publisert på VG, 14. mai 2021.