Elisabeth Åsbrink (med på skjerm fra Sverige) og Wencke Mühleisen samtalte med Bjørn Ivar Fyksen om romanene Forlattheten og Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden.

I Elisabeth Åsbrinks roman Forlattheten forteller hun sin jødiske families historie og spenner den helt tilbake til den spanske inkvisisjonen i 1492. Forfatteren kunne fortelle at romanen oppsto da hun som godt voksen begynte å tenke mer på skyggen av glemsel og fortrenging som har preget hennes egen familie over generasjoner. I hennes barndomshjem ble hun blant annet forbudt å snakke om sin jødiske opprinnelse og alt som hadde med familiens jødiske bakgrunn å gjøre.  Fortrengingen og løgnene hadde overlevd generasjoner og da Åsbrink bestemte seg for å grave i familiens historie, fikk hun blant annet kontakt med slektninger hun ikke visste hun hadde. Ikke bare var hennes egen families historie skyggelagt, glemt og fortrengt, men også mange av de verdenshistoriske begivenhetene som preget hennes forfedre helt tilbake til slutten av 1400-tallet. Hun ville sette ord på glemselen og fortrengingen, både privat og kollektivt, og utforske koblingen mellom verdenshistorien og den individuelle psykologi.

 

Estremisme

Wencke Mühleisens roman Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden forteller historien om hennes slovenske far som i 1941 frivillig sluttet seg til det tyske Wehrmacht. Selv sluttet Wencke seg til det ideologiske AAO-kollektivet i Wien på midten av 70-tallet. Dette var en venstreradikalt kollektiv, et slags utopisk prosjekt, basert på fri sex og felles eiendom og hun bodde i kollektivet i mange år. Mühleisen kunne fortelle at romanen sprang ut av reaksjonen hun fikk over å finne igjen et brev i 2013 mens hun ryddet i noen papirer. Det var et brev hun hadde fått av faren på 80-tallet mens hun fortsatt bodde i kollektivet, men som hun helt hadde glemt eller fortrengt. Brevet var et svar på Wenckes indignerte brev til faren da hun fikk vite at søsteren var blitt nektet adgang i foreldrehjemmet fordi hun hadde giftet seg med en mann fra Nigeria. Brevet fra faren bar preg av å være en selvforsvarstale, men i brevet satte han også seg selv og henne i samme bås og dette rystet Wencke. Faren mente at de var like fordi også hun levde etter sin egen overbevisning og gikk mot strømmen. Farens parallellføring av deres liv satte i gang en smertefull prosess i henne, en prosess som resulterte i at hun innså at hans appell kanskje hadde noe for seg og at hun ville utforske den videre.

 

Fortrengelse

De to forfatterne samtalte videre om tausheten og skammen som har preget begge forfatternes familier gjennom generasjoner. Verken i Åsbrink eller Mühleisens familier snakket man om fortidens traumer. Jødene i Åsbrinks familie holdt taus om sin jødiske opprinnelse og en skam preget dem. Mühleisens far var traumatisert etter krigen, men snakket aldri om følelser eller hvorfor han tok sine valg. Forfatterne var enige om at det som forener offer og overgriperen er tausheten og skammen.

Begge forfatterne møtte motstand i sine respektive familier da de bestemte seg for å grave i familiens historier, men innså begge at det var nødvendig å sette seg fri fra den intergenerasjonelle traumeoverføringen som preget dem.

Romanene krevde mye forskningsbasert grunnarbeid og research, men begge forfatterne var klare på at de helt fra starten av ønsket å skrive historiene som romaner og ikke sakprosa. Begge trakk frem hvordan det fiksjonelle språket bedre setter ord på de følelsesmessige og tankemessige prosessene til menneskene det skrives om og de ønsket begge å nå fiksjonsdelen av lesernes hjerne, den som kan prosessere følelser og bilder, og slik komme lesernes hjerte og hode nærmere enn de ville gjort gjennom en sakprosabok. De ville begge skape rom for tvil, ambivalens og spørsmål rundt hvilken sannhet de ønsket å fortelle, for selv om alle fakta og kildehenvisningene som ligger i bunn er aldri så objektive, vil enhver forfatter skape mye årsakssammenhenger av faktaene.

De innser begge at de ved å skrive romanene på mange vis har fått en makt over familiens historie, men som Åsbrink sa; – jeg måtte ta et valg mellom å være en god datter eller en god forfatter.

 

Foto: Åsbrink – Ascehoug/ Johan Bergmark, Mühleisen – Gyldendal/Rolf M. Aagaard