I arrangementet «Litteraturens sprengkraft» samtalte Frode Helmich Pedersen og Vigdis Hjorth om hva slags litteratur som forandrer verden og på hvilke måter den gjør det. Samtalen ble ledet av Sandra Lillebø.

Pedersen åpnet med å snakke om teaterstykket «En hanske» av Bjørnstjerne Bjørnson. Dette stykket tok for seg dobbeltmoralen som lå i det sosiale kravet om seksuell avholdenhet før ekteskapet, som i realiteten kun gjaldt for kvinnene. Ved å sette opp dette stykket tvang han dem som nøt godt av denne dobbeltmoralen til å tre ut i lyset for å forsvare den, som i sin tur førte til at den raknet litt.

 

Etter dette stilte Lillebø følgende spørsmål:

Hva er det ved den samfunnsendrende litteraturen som gjør at den har påvirkningskraft, er det litterær kvalitet, et engasjement som lyser igjennom eller en evne til å treffe tidsånden?

Både Hjorth og Pedersen sa seg enig i at det i hovedsak handler om tidsånden, om å treffe samtiden.

 

Senere legger Pedersen en tydelig intensjon frem som et mulig irritasjonsmoment for leseren. Det politiske i teksten bør komme i andre rekke, som et biprodukt av noe ektefølt og ukalkulert. Han sier også at å velge aktivisme som drivkraft som forfatter i dag kan sees som noe annenrangs, og at forfattere nå for tiden ikke blir sett på som en like stor politisk kraft som de var på Bjørnsons tid.

Lillebø spurte så hvilken type litteratur som har mest sprengkraft i samtidslitteraturen. Hjorth dro frem litteratur om innvandrererfaringer skrevet av innvandrere.

 

Mot slutten gled samtalen over i litteraturkritikken i møte med den politiske litteraturen. Pedersen sammenlignet kritikken med kanarifuglen som brukes til å varsle gruvearbeidere om giftig luft: hvis kritikken blir borte er samfunnet sykt, det er totalitært. Hjorth stiller spørsmålet «kan kritikken forandre verden?». Pedersen mener kritikken må være sekundærlitteratur. Hjorth legger frem et interessant poeng når hun påpeker at makten som ligger i både formidlingen og kritikken av litteratur er veldig stor, og at dette ofte blir oversett og underkommunisert.

 

Helt til slutt diskuteres hvordan forfattere med diskutable politiske holdninger bør håndteres. Pedersen mener litteraturen må få være et fristed, og at alle typer holdninger bør få plass.

 

Foto:
Vigdis Hjorth – Cappelen Damm/Sara Angelica Spelling
Frode Helmich Pedersen – Universitet i Bergen
Sandra Lillebø – Oktober/Helge Skodvin