I foredraget Ta vare, som er en del av Litteraturfestivalen på Lillehammer, leste Vigdis Hjorth fra en uutgitt diktantologi med samme navn. Antologien er rettet mot ungdommen, så publikumet besto naturlig nok av mennesker i skolealder. «De viktigste leserne» kalte hun dem i innledningen.

Hjorths engasjement gjennom foredraget var lysende og formidlingen intens. Gjennom ordene til både for lengst avdøde og unge, fremadstormende poeter, ble både mellommenneskelige og samfunnsorienterte følelser undersøkt. Temaer som løsrivelse fra foreldre, urettferdighet, håp og kjærlighet sto sentralt i diktene. Ved å sammenstille det gamle og det moderne språket i utforskningen av disse temaene, viste hun ungdommene at vi mennesker i bunn og grunn alltid har vært opptatt av de samme tingene, og at man derfor aldri er tjent med å distansere seg fra fortiden.

Noen av diktene er på rim, andre ikke, noen av dem inneholder tradisjonelle poetiske ord, andre er skrevet på et mer hverdagslig språk. Dette grepet dempet tanken om poesien som noe snevert og utilgjengelig, og økte derfor sannsynligheten for at noen av ungdommene kommer til å oppsøke poesien på egenhånd i etterkant av opplesningen. Hjorth presenterte poesien som et tilfluktsrom, men også som en potensiell kilde til den gode formen for sinne, den typen sinne som ender i en tiltrengt revolusjon.

Ved foredragets slutt ba Hjorth ungdommene holde avstand når de begir seg ut av lokalet, og tenker på hvordan de skal revolusjonere verden. Hun minnet oss dermed på pandemien som var glemt en stakket stund under den lidenskapelige opplesningen.

 

Foto: Cappelen Damm/Sara Angelica Spelling

 

Les også: Instagram: poesiens nyeste tumleplass

Anette Kristiansen er student ved Tekst- og Skribentlinjen ved Westerdals. Hun har sin praksisperiode i Forfatterforbundet og skriver om saker på litteraturfeltet som hun brenner for. Les mer om Anette her.