Pandemien har tilbudt et lyspunkt til de som leser bøker, i form av mer tid til å sette seg ned og forsvinne inn mellom to permer. Men hvordan har det gått med de som skriver bøkene? Pauline Östgård ga ut sin aller første roman i august i fjor. Her gir hun oss et innblikk i det som skjedde i kulissene i forkant av, under og etter utgivelsen.

Pauline Östgårds debutroman «Melkeveien», Oktober forlag.

Fant stemmen til «Liv»

Kan du fortelle litt om boka du debuterte med?

– Tittelen på boka er «Melkeveien». Den handler om seksårige Liv, og om hvordan hun tolker alt det som skjer i livet hennes. Hun erstatter det hun mangler av forståelse med fantasi, og skaper sin egen forestilling om det som foregår rundt henne.

Jeg begynte å skrive på boka da jeg gikk i førsteklasse på tekst og skribent-linja på Westerdals, og skrev den så og si ferdig på tre måneder, det bare rant. Jeg har prøvd å skrive noe helt og avsluttet mange ganger tidligere, men det som gjorde at jeg lyktes denne gangen, var det at jeg fant stemmen til Liv. Den var så innmari karakteristisk, og hun hadde en veldig tydelig personlighet, så det var så lett å fortelle historien hennes.

 

Mange som ikke selv har prøvd å skrive en bok, ser kanskje på skriveprosessen som noe romantisk hvor man sitter på café og ser mystisk ut, mens sidene fyller seg med tekst nesten av seg selv. Kan du si litt om hvordan realiteten var for deg?

– Det verste er at det faktisk var ganske romantisk, og det er sikkert irriterende å høre. Jeg har slitt mer med nesten alt annet jeg har skrevet. Men med denne boka så satt jeg seks timer etter skolen hver dag, og bare skrev og skrev og skrev. Det var en gave å ha stemmen til Liv, å ha det narrativet hennes i hodet hele tiden, og jeg fikk en sterk relasjon til både henne og de andre karakterene. Det høres ut som en superklisjé, men jeg kjente på hjertesorg siste dagen før innlevering til trykken.

Den sorte februar

Er det noen ting du måtte gjøre i forbindelse med utgivelsen som du ikke var helt klar over på forhånd?

– Jeg var, ironisk nok, overrasket over hvor vanskelig det var å gi intervjuer. Jeg innbilte meg at folk hadde en forventning om at jeg skulle si noe veldig klokt om det å skrive. De første ukene etter slipp, da jeg fikk forespørsel om å gi intervjuer, kviet jeg meg skikkelig for å si ja. Jeg skjønner at det må gjøres, det er jo en del av markedsføringen, og jeg synes det er kjempefint å lese intervjuer med andre forfattere om deres skriveprosesser, det er superinteressant. Men det å stå i den situasjonen selv, var veldig surrealistisk.

 

Skrev du deg bort?

– Ja, jeg hadde et skikkelig sammenbrudd! Jeg hadde jobbet med redaktør i tre måneder, og visste at boka skulle være ferdig til våren, og jeg husker jeg tenkte «dette her kan jeg ikke gi ut, sånn det er nå kan jeg ikke gi det ut». Det var vondt å sitte og føle på at jeg hadde brukt tre måneder på å skrive meg inn i en blindvei. Jeg tenkte «jeg har storyen i hodet, men det er en annen story, jeg må starte helt på nytt». Og det var tøft. Jeg husker jeg lå og hylgrein på soveromsgulvet mitt hjemme hos mamma og pappa, og mamma prøvde å roe meg ned. Jeg var så redd for at det ikke skulle gå. I dagboka mi har jeg kalt det den sorte februar.

 

Er det noe du skulle ønske du hadde gjort annerledes?

– Da jeg var ferdig med å skrive denne boka, tenkte jeg at jeg skulle ha en bedre plan for neste bok. Den skulle jeg ikke skrive om to ganger. Jeg tror ofte at prosjektene mine handler om én ting, men så handler de egentlig om noe annet. Så det tenkte jeg at jeg skulle prøve å ha på plass neste gang jeg begynte å skrive på noe, men det har jo ikke skjedd. Jeg sitter på den fjerde versjonen av noe jeg håper en gang skal bli en ny bok, og føler meg kanskje mer som en nybegynner nå enn det jeg gjorde da jeg skrev Melkeveien.

 

En stille og merkelig høst

Hvordan opplevde du tiden etter utgivelsen?

– Jeg ga jo ut bok i en veldig merkelig tid. Jeg rakk lansering i august før alt stengte ned på nytt, men det ble jo til at jeg satt hjemme stort sett hele tiden etter det. Det skjedde så mye på samfunnsnivå, så jeg måtte minne meg selv på at jeg faktisk hadde gitt ut bok ganske ofte. Det var dårlig med oppdrag, men jeg fikk heldigvis vært på Nansenskolen og snakket med skrivelinja der om boka. Jeg hadde fullstendig overtenning, og var så glad for å få lov til å snakke om det jeg hadde skapt, for jeg satt inne med så innmari mye overskudd. Men jevnt over så ble det en veldig stille og merkelig høst, jeg satt bare alene hjemme og leste nyheter. Det datt jo inn en og annen anmeldelse, som var kjempekoselig, men det var egentlig den eneste bekreftelsen jeg fikk utenfra på at boka faktisk eksisterte i verden. Så det var veldig spesielt. Det ble jo et slags vakuum, og jeg benekta det lenge, at det var et vakuum. Men jeg ser jo det i ettertid, at boka kom jo ut, og så gikk på en måte livet videre da.

 

Les mer om romanen «Melkeveien» hos Oktober forlag.

 

Foto: Pernille Marie Walvik/Oktober forlag

Anette Kristiansen er student ved Tekst- og Skribentlinjen ved Westerdals. Hun har sin praksisperiode i Forfatterforbundet og skriver om saker på litteraturfeltet som hun brenner for. Les mer om Anette her.