av Anette Kristiansen, praksisstudent fra Westerdals

Det finnes i skrivende stund over 411 000 innlegg på Instagram som er merket med hashtaggen #poesi. En personlig favoritt er kontoen @norske_elegier, hvor illsinte kommentarer fra ymse kommentarfelt blir revet løs fra sine sammenhenger, og presentert som artige, små dikt, komplette med stygge ord og skrivefeil. Den er et godt eksempel på et prosjekt som jeg tviler på at et tradisjonelt forlag ville plukket opp, og som derfor kanskje ikke ville sett dagens lys uten en brukerstyrt digital plattform som Instagram.

Jeg har lenge hatt lyst til å se nærmere på det litterære mulighetsrommet Instagram har skapt, og har derfor tatt en prat med to poesientusiaster som har mange gode refleksjoner rundt nettopp dette.

 

Vil ta diktet tilbake for ungdommen

Endre Ruset debuterte med diktsamlingen Ribbeinas vingespenn på Gyldendal i 2001, og har siden det gitt ut en rekke bøker, i hovedsak lyrikk. Han har blant annet jobbet som bokanmelder, journalist, og kunstnerisk rådgiver for Litteraturfestivalen på Lillehammer. Kort oppsummert har han bred erfaringsbakgrunn innenfor norsk samtidslitteratur de siste tjue årene. Han har også reist rundt og besøkt mange av landets ungdoms- og videregående skoler for å prøve å vekke de dormende poetene i elevene.

– Jeg husker jo fra når jeg selv gikk på skolen hvor vanskelig det var å skulle analysere dikt. Vi prøver å ta diktet tilbake for ungdommen. Det er jo en brukssjanger vi har, det er et format som mange kan ta i bruk. Instapoesien har gjort at tekst når ut til mange flere, hvert fall i aldersgrupper den ikke har nådd ut til før, så den har jo helt klart åpnet opp et stort, nytt felt i litteraturen. Diktsamlinger som før har stått urørt i hyllene på bibliotekene, har på en måte funnet en ny plattform.

En bro mellom barnerim og voksendikt

Jeg har regnet meg frem til at Endre, ved å holde kurs for barn og unge, får se med egne øyne at holdningen til diktet endres etter hvert som elevene klatrer oppover klassetrinnene. Jeg spør om han kan si noe om dette.

– Når jeg jobber med barn og unge fra syvende klasse, og opp til første året på ungdomsskolen, så oppfatter jeg dem som åpne. Men når jeg holder kurs for elever på videregående, så har diktet på en måte blitt et fremmedelement. Når du sier ordet dikt, så sier de at det er noe de ikke forstår.

Selv tenker jeg at mye av poesien vi finner på Instagram utgjør et trinn i den poetiske stigen som tidligere har manglet. Jeg tenker da på den mer tilgjengelige poesien med høy gjenkjennelsesfaktor, men vil understreke at spennet i poesien som deles på appen er stort. Allikevel er det interessant å se nærmere på den voldsomme entusiasmen denne typen poesi genererer. Min teori er at det er sånn fordi det ikke har fantes noe mellom André Bjerkes lette barnerim, og den utilgjengelige samtidspoesien. Forlagene har ikke villet gi ut denne typen poesi, men nå leses den av et publikum en gjennomsnittlig norsk poet bare kan drømme om. Når ungdommen i tillegg til dette får presentert det litt hemmelighetsfulle diktet som noe som må dekodes for at det skal ha verdi, er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor de støter den mer utilgjengelige poesien fra seg. En del av det er tillært aversjon, tenker jeg. Jeg legger frem dette for Endre.

– Jeg kan sammenligne det med musikk. Når du er liten hører du på barnesanger, men når du har kommet deg forbi det stadiet, så må det være lov å høre på Backstreet Boys før du begynner å høre på Mozart. I poesien har det på en måte bare stått mellom barnerimet og det avantgardistiske, komplekse, frie verset, det har som du sier ikke vært noe imellom. Det har kommet en bro mellom barnetøyserimet og det avanserte, og det må man jo ikke bare se negativt på. Det må man se som en mulighet.

Forfatter og lyriker, vinner av Bjørnsonstipendet 2005, Endre Ruset.
Foto: Adrian Kirkerud

Ble plukket opp av forlag

Alexander Fallo ga ut sin første diktsamling i bokform, du fucker med hjertet mitt nå, på Cappelen Damm i 2020. Samling nummer to kommer på samme forlag i mai. Han har også en instagramkonto med over 23 000 følgere, hvor han publiserer mange av diktene sine. Selv har jeg vært oppmerksom på instagramprosjektet hans i omtrent de tre siste årene, og jeg har lenge gått og lurt på hva opprinnelseshistorien er.

– Jeg tenkte aldri «nå skal jeg gjøre det», men tiden var på et vis moden. Jeg hadde gått på både Tekstforfatterlinjen ved Westerdals og Forfatterstudiet ved Universitetet i Tromsø, og var vant til å få masse feedback fra medelever og lærere. Plutselig fikk jeg ikke det lenger. Jeg hadde jobbet med et manus en stund, og var lei, jeg var egentlig ganske lei av å skrive i en periode, det stanga mye. Instagram ble et morsomt overskuddsprosjekt. Jeg tror ikke akkurat at jeg hadde sluttet å skrive uten Instagram, men for meg hjalp det mye å bare få opp produksjonen. Plutselig skrev jeg hver dag. På et punkt så følte jeg at oi, nå har jeg et univers, nå har jeg noe som folk forholder seg til og setter pris på.

Foto: Anna-Julia Granberg, BLUNDERBUSS

Skjermdump fra Alexander Fallos instagramprofil: @alexanderfallo

En plattform for å eksperimentere

Flere og flere poeter som tidligere kun har publisert diktene sine på Instagram blir tatt inn i varmen hos forlagene. Alexander forteller at han har stor tro på plattformen som et slags showroom, hvor vordende forfattere kan vise frem prosjektene sine, og bevise ovenfor forlagene at de vekker interesse hos leserne.

– For meg var Instagram en slags lekeplass, en kladdebok. Men appen kan også føre til at forlagene får opp øynene for ting som de kanskje ikke hadde trodd skulle funke, eller som ikke har funket før. Tidligere så har jeg for eksempel alltid levert kortprosamanus, og hver gang jeg har vært i møte med forlag, så har de spurt: kan du skrive om dette til en roman? Og da har jeg tenkt nei, dette er jo ikke en roman. Jeg skjønner hvorfor forlagene spør, det er jo fordi de har trodd at det er roman som selger, og at det er en slags konsensus om at kortere ting er vanskelig for leserne å forholde seg til. Men når folk nå blir eksponert for kortere tekster blant på blant annet Instagram, så blir det tydelig at de er veldig klare for det.

Men det er heller ingen tvil om at prosjektene som gjennomføres på Instagram har en verdi i seg selv. Man kan se på instagramprofilen til Alexander som en diktsamling som stadig utvikler seg, teksten kan betegnes som levende på et helt annet nivå enn den vi finner i bokform.

– Jeg har tenkt at på min profil, så henger alt litt sammen. Hvis jeg legger ut en kort setning, så har jo den en sammenheng med resten av det universet jeg har skapt. Det er alltid noen tråder ned til andre dikt, og det er noe man bare kan gjøre på Instagram kanskje, å prøve å forholde seg til det man har skrevet før, i et prosjekt som aldri blir helt ferdig.

Praksis, ikke sjanger

Jeg begynte å skrive denne saken fordi jeg synes fordelene ofte blir begravd under ulempene når fenomenet instapoesi har blitt undersøkt i media. Personlig har jeg ikke fått så mye ut av den poesien som er mest synlig på Instagram, men jeg synes allikevel at det er idiotisk å erklære den for verdiløs når det er så tydelig at den treffer mange andre. Underveis ble jeg klar over at selv om jeg synes det de hardeste kritikerne skriver er urettferdig ensidig, så har jeg allikevel latt dem definere instapoesien for meg. Jeg så på den som en sjanger. Alexander har omvendt meg.

– Det jeg har etterlyst, er å snakke om det som en plattform eller en praksis, heller enn en sjanger. Alle de nye plattformene som har kommet har også brakt med seg hvert fall ett eller to talenter som holder på med noe i dag. Vine ga oss Vegard Harm. Plutselig er det en programleder som dukker opp hos NRK om fire år som har startet et eller annet på Clubhouse, eller en romanforfatter som startet som Instagram-poet som vinner Nordisk Råds Litteraturpris 2028, det vet man ikke.

Skjermdump fra @alexanderfallo

Anette Kristiansen er student ved Tekst- og Skribentlinjen ved Westerdals. Hun har sin praksisperiode i Forfatterforbundet og skriver om saker på litteraturfeltet som hun brenner for. Les mer om Anette her.