Foto: VG/NTB

Fri ytring. Synspunktene som presenteres her er skribentens egne og samsvarer nødvendigvis ikke med Forfatterforbundets holdning.

Beskyldninger, egne teorier og skrekkscenarioer om Spotify, skaper kun forvirring. Når det kommer til hvordan bokens digitale framtid vil se ut, ligger de mest relevante svarene i det svenske strømmemarkedet.

av

JØRN LIER HORST
UNNI LINDELL
ANNE B. RAGDE
VETLE LID LARSSEN
THOMAS ENGER
TOM KRISTENSEN
TOM EGELAND

 

Vi er helt enige med våre forfatterkolleger i at vi må forhindre å ende opp med én strømmegigant med monopol. Men kjære kolleger – måten å forhindre det på er ikke å gi fripass for at storforlagene skal få utnytte sin kontroll på verdikjeden og bruke oss forfattere som brikker. Dette kan dere da ikke forsvare?

Og for å være helt tydelig: Både Strawberry Publishing og vi forfattere støtter opp under den såkalte normalkontrakten i norsk bokbransje. Begge forfatterforeningene støtter også vårt syn om at våre gamle lydbokrettigheter tilhører oss.

Flere har trukket fram Spotify i det norske musikkstrømmemarkedet som et skrekkeksempel. Sammenligningen blir feil. Vi kan ikke sammenligne format, prispunkt eller det faktum at de ikke får statsstøtte. Det er derimot naturlig å sammenligne med lydbokmarkedet i vårt naboland, Sverige, hvor alle forlag leverer til alle strømmetjenester, som er akkurat hva vi ønsker.

Flere forfatterkolleger har i kronikker påstått at en konsekvens av å følge skaffe- og leveringsplikten i strømming, vil føre til at vi ender med et monopol: én stor strømmegigant som vil konkurrere ut de andre.

Det har ikke skjedd i Sverige, hvor Nordens største strømmetjeneste for lydbøker, Storytel, fikk et godt og tidlig forsprang før noen andre konkurrenter. Har de nå monopol? Nei, tvert imot. I Sverige er det fire aktører (Storytel, BookBeat, Nextory, Bokus Play) – to flere enn vi har i Norge. Har den åpne konkurransen presset prisene på abonnementene ned, slik våre forfatterkollegaer er redd for?

Nei. Prisene har steget jevnt siden de startet. De konkurrerer ikke på pris, men på brukervennlighet. Akkurat som Norli og Ark. Andelen av månedsprisen som går til forlagene ligger på 60-65 prosent i Sverige, mens den i Norge ligger på 50-55 prosent.

Underminerer vi det norske litterære økosystemet?

Nei, vi har kun:

  • Tatt tilbake de av våre rettigheter som normalkontrakten tillater.
  • Påpekt at Cappelen Damm, Aschehoug og Gyldendal i fellesskap er ansvarlige for at de fleste bøker fra forfattere hos Aschehoug og Gyldendal ikke er tilgjengelig på strømmetjenesten Storytel, og at de fleste bøker fra Cappelen Damm ikke er tilgjengelig hos Fabel, og at de samme forlagene hindrer fri konkurranse ved å holde blant annet Nextory og Ebok.no Pluss ute av det norske markedet. Det er i strid med bokavtalens intensjoner og det er uheldig for forfattere og lesere.

At det finnes forfattere som likevel er kritiske til å åpne opp, er naturlig, av flere grunner. Den viktigste er denne: Om du allerede har de fleste bøkene dine inne på Norges desidert største strømmetjeneste, Storytel, er det en kjempefordel økonomisk om du slipper konkurranse fra andre bestselgerforfattere fra Aschehoug og Gyldendal.

Det finnes likevel interessante argumenter i en diskusjon om de positive aspektene med lukkede strømmetjenester. Netflix, HBO Nordic og TV2 Sumo er eksempler som viser at det kan være bra for kvaliteten av tv-produksjoner, om strømmeselskapene får konkurrere om eksklusivt innhold.

Men TV-strømmeselskapene får ikke statsstøtte som skal komme alle forfattere til gode. Og: som manusforfatter kan du selge inn ditt manus til hvilken som helst av disse og forhandle en egen avtale med de vilkårene du er mest opptatt av. Det er rett og slett en konkurranse strømmeselskapene imellom.

Som forfatter er du låst til den ene strømmetjenesten ditt forlag tilfeldigvis eier. Og hvor stor du er i strømmingen er i stor grad styrt av hvor godt strømmeselskapet styres. Om du er misfornøyd, og heller vil bytte til en konkurrent – får du ikke gjort det.

Det reagerer vi på. Spesielt når intensjonen i bokavtalen er krystallklar på dette punktet. Noe også tidligere kulturminister Trine Skei Grande har vært ute og påpekt flere ganger, med klar henvisning til forlagene at de må gjøre noe med dette.

Som bransjenettstedet Bok365.no skriver, kan man «sammenligne situasjonen med et forlag som eksklusivt bruker egne forfatteres populære bøker til å etablere en bokhandel forlaget selv vil bygge opp og eie.»

Cappelen Damm-sjef Tom Harald Jenssen argumenterer for at den lukkede ordningen i strømmetjenestene er bra for bredden i norsk bokbransje, og at ordningen spesielt kommer debutanter til gode: «i en ordinær bokhandel kan høstens store bestselger kanskje lokke en kunde til også å kjøpe en ukjent debutant. Salget av debutantens bok i bokhandelen er lavt, men debutantforfatteren får sin royalty uavhengig av hvor mye bestselgerforfatteren selger».

Han hevder videre at siden det er et fast månedsbeløp som blir delt på antall lyttede bøker hver måned, så vil flere bestselgende forfattere i Storytel gjøre at det blir lyttet til flere bøker og at avlønningen til debutanten derfor blir lavere.

Dette er merkelig fremstilling av en som sitter på fasiten: Hos Storytel har antall lyttinger ligget jevnt på cirka tre bøker per abonnement per måned siden oppstart.

Er logikken at måten å fremme debutanter og mindre populære forfattere på, er å holde bestselgende forfattere ute av Storytel? En freidig påstand, all den tid det er Jenssen selv som bestemmer hvilke bøker som blir promotert inne i Storytel-appen, og at han på den måten både kan sikre at det er hans egne forfattere som blir best eksponert for kundene.

 

Jenssen kunne fint valgt å fremme mer ukjente forfatterskap og debutanter, og på den måten sikret dem ekstrasalg på en langt mer effektiv måte enn noen bokhandel kan. Om det er det han brenner for.

I februar ble det gjort et testprosjekt mellom Fabel og Storytel. Med Jenssens logikk til grunn, skulle man da trodd det var den smale litteraturen som fikk plass til å skinne. Men fasiten er at bøkene som ble utvekslet var utelukkende av bestselgende forfattere som Roy Jacobsen, Maja Lunde, Zeshan Shakar, Vigdis Hjorth og Jo Nesbø.

Etter at vår kronikk ble kjent, har Fabel og Storytel plutselig fått en avtale på plass. Nå skal et «tresifret» antall titler utveksles, vi ser frem mot å se hvor mange av disse som er debutanter og representanter av den «smale litteraturen».

Jenssen går ut og sier at vi ønsker mer av kaka, og insinuerer at det er en griskhet som ligger bak vårt utspill. La oss være helt tydelige på dette:

Bransjenettstedet Bok365.no estimerer at vi til sammen har tapt et titalls millioner på å ikke være tilstede i Storytel. Samtidig har Gyldendal og Aschehoug tjent hundrevis av millioner for sine aksjonærer de siste fem årene. Samme nettsted skriver videre at det kan «synes som om Fabel med noen grad av overlegg – i alle fall komfort – har slept bena etter seg i forhandlinger med Storytel Norge, vel vitende om at eksklusiviteten til egne forfattere har gitt forlaget et nødvendig konkurransefortrinn i forhold til storebror. Ønsket om å ha slikt et konkurransefortrinn blir dermed noe forfatterne har måttet betale regningen for i form av tapt mulighet for inntekt.»

Vi vil ikke lenger bli brukt som en brikke i det som åpenbart er en krig mellom strømmeselskapene om hundrevis av millioner av kroner.

Forleggerforeningen har i seks år har dratt ut forhandlingene om en Normalkontrakt for strømming. Dette har de gjort ved å tilby oss en langt lavere andel av inntektene enn det som er vanlig i utlandet. Problemet er bare dette: ved å dra ut forhandlingene har de samtidig misligholdt sine plikter ifølge avtaleverket de selv har utformet, noe som gir alle forfattere mulighet til å ta tilbake sine lydbokrettigheter på alle bøker utgitt før 2015.

Det er ikke usolidarisk, det er å gi forfatterne forhandlingsmakt overfor forlag som misbruker rettighetene våre.

Vi er selvfølgelig enige med våre forfatterkolleger i ønsket om en minstepris per strømming, og gjerne en maksimalrabatt som strømmetjenestene kan kreve av forlagene. Og vi vil oppfordre strømmetjenestene og eierforlagene til å imøtekomme forfatterorganisasjonenes mangeårige krav om en normalavtale for strømming av bøker. Vi ønsker en sunn og bærekraftig strømmeregulering. Men slik det er nå, er det forlagene som eier strømmeselskapene som overkjører både forfattere og kunder.


Kronikken ble først publisert i VG, papiravisen og på nett, 19. oktober 2020. 

Foto: faksimile, VG