«Innhold og distribusjon er det viktigste», sa presselegenden Kåre Valebrokk. Han snakket om medier, aviser. Men det samme gjelder litteratur; innhold og distribusjon er det som gjelder. Det hjelper ikke om det skapes ny, god norsk litteratur dersom den ikke når ut til leserne. Og det gjør den for en stor del dessverre ikke.
«Vi har inntaksstopp. Jeg får ikke lov til å ta den inn. Jeg skulle gjerne gjort det, men da mister jeg jobben min», er ikke et uvanlig svar å få fra den enkelte kjedebokhandel hvis man forsøker å få den til å ta inn en bok. «Nei, den boken har vi ikke, men jeg kan anbefale...», er standardsvaret kunden får i kjedebokhandelen når det spørres etter en bok som ikke finnes i sortimentet. Og anbefalingen finnes selvsagt i butikkens sortiment.
Og hva med bøker som hverken finnes i sortimentet eller noen spør om, finnes det noen mulighet for at bokhandelen kan finne på å anbefale dem? Komme på å si at det er en bok kunden bør lese, vi har den ikke inne, men vi kan bestille den. Finnes det i det hele tatt noen her i landet som har fått anbefalt en bok som ikke inngår i sortimentet? Neppe, slike drømmer går ikke i oppfyllelse. Og kun 10 prosent av bokhandlene åpner e-post om «ny bok».
Og hvordan skal kunden vite hva han skal spørre om? Det hjelper jo heller ikke norsk litteratur at de fleste aviser nesten har sluttet å anmelde bøker. Og at det som anmeldes gjerne er innenfor kjedebokhandlenes smale sortiment.Hvem må jeg ligge med for å bli anmeldt?var overskriften på forfatteren Hilde Susan Jægtnes’ kronikk i Morgenbladet for noen år siden. Vi er mange som fortsatt venter og lurer på svaret.
Det er fristende å henfalle til drømmenes verden; til å drømme seg noen tiår tilbake, til den gang man kunne komme inn i en bokhandel og si at man skulle ha en bok som en gammel mann på tredve år kunne være interessert i. Da flyttet bokhandleren brillene ned fra pannen, satte dem på nesen, tenkte seg om, rotet i hyllene og fant frem. Eller slo ut med armene og beklaget, men lovet å skaffe boken. Det var den gang det fantes noe som het faghandel. Hva skal vi med bokhandelen dersom dette ikke er en del av tjenesten? Da kan vi jo like gjerne kjøpe boken hos COOP EXTRA.
Stordrift og kjeder har mye for seg, i hvert fall ut fra et bedriftsøkonomisk perspektiv. Litteraturpolitisk er det neppe slik. Bokavtalen mellom Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen er en bærebjelke for bokbransjen. På Forleggerforeningens hjemmeside lyser det flott: «Bokavtalen har som målsetting å bevare og utvikle norsk språk og litteratur, og den er vårt viktigste virkemiddel for å sikre lesere over hele landet tilgang til hele bredden av litteraturen.»
Kan bokhandlene da – selv om de er kjeder – tilnærme seg virksomheten sin på samme måte som forhandlerne av putevar og kjøkkenutstyr? Kan innkjøp og sortiment sentralstyres med stålneve og kunder skyves mot de bøkene kjedekontoret har sentraldirigert å fremme? En slik handlemåte ville ikke fremme festtalen i Bokavtalen:utvikle norsk språkog litteratur..., og sikre lesere over hele landet tilgang til hele bredden i litteraturen. Kjedekontoret tenker smalt og kanskje først og fremst bedriftsøkonomisk, ikke på bredde og litteraturuniverset.
Det finnes i dag få frittstående, uavhengige bokhandlere. Også bokmarkedet domineres av noen få kjeder, eid av et fåtall forlag. Disse kjedene er i stor grad med på å styre i hvilken grad hva lesere over hele landet får tilgang til.
Børs og katedral. Innhold og distribusjon. Katedralen blir gjerne skrøpelig om børsen ikke er der. Innholdet fånyttes om ikke distribusjonen finnes.
Det offentlige bidrar hvert år med beløp i hundremillionersklassen for å skape ny, norsk litteratur gjennom bibliotekvederlaget, innkjøpsordningene, stipendier og andre ordninger. «...støtteordninger til litteraturformål skal sikre et bredt tilbud av nye bøker innenfor en rekke sjangre og stimulere til god formidling av norsk litteratur,» heter det på Kulturrådets hjemmesider.
Ikke alle kan overleve på Statens milde støtteordninger. Bokhandlene må betale sine ansatte og sin husleie av det de selger. De overlever ikke å drive med tap, men må gå med overskudd. Tilgang til bredden i norsk litteratur over hele landet er viktig for norsk kultur og for språket vårt, norsk. Et språk som ifølge Språkrådet er i skvis og fare. Nytenkning må derfor til i alle ledd i bokbransjen. Tilgangen til bredden i litteraturen må sikres over hele landet, i by og bygd. Det er så trist for norsk litteratur at bredden ikke når frem, hverken i person eller geografisk, når vi har ordninger som stimulerer til nyskaping av norsk litteratur. Støtten til bøkene ingen fikk vite om?
Trond Vernegg
Indieforfatter og styremedlem i Forfatterforbundet